Fortellinger.netNoveller

Fortellinger.net


Kundeservicemannens dagbok

Av Ørjan André Moursund, 09.03.2011

Hei!

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver hei, når dette er min dagbok. Eller journal som terapeuten min kaller det. Du må skrive ned tankene dine sier han. Ellers kommer de til å samle seg opp som en stor knute i maven din. Og tilslutt vil de presse seg ut i ett sammenbrudd. Så derfor er jeg vel nødt til å skrive litt i denne dagboka/Journalen. Jeg tror jeg velger å kalle den en dagbok. Journal høres ut som noe pasienter har, jeg er kanskje pasient hos psykolog Myrvatn. Det er bare fordi min kone insisterer på at jeg må prate med noen.

Du må skrive minst 200 ord pr dag sier han. Det er heldigvis bare jeg som skal lese denne. Og siden jeg skulle behandle denne dagboken som en person som jeg skal betro meg til så er det vel bare vanlig høflighet å presentere meg.

"Du må få ut følelsene dine Roald, ikke holde dem inne. Så kanskje om en stund så klarer du å fortelle meg om dem også."

Jeg er bare glad han gav meg denne dagboka å skrive i og ikke begynte med forskjellige tillitsøvelser. Sitte med sokkedukker å fortelle igjennom dem. Jeg har sett det på tv. Herregud for noe idioti.

Så jeg sier hei igjen. Mitt navn er Roald Amundsen. Ingen slektskap med den store oppdagelsesreisende og norgeshelten. Tro meg jeg har gransket slektstreet grundig, ingen Roald Amundsen før meg i slekta. Jeg er snart førti år, det vil si jeg er trettitre, men jeg føler meg som minst førti. Gråe hår har jeg også fått. Jeg jobber i servicebransjen, nærmere bestemt i supportbransjen. Jeg hjelper de som har klart å forville seg ut av nettet. Det er Internet jeg snakker om hvis du ikke vet hva nettet er. Jeg jobber for en såkalt isp, en Internet service provider. Det er vi som leverer Internettet ditt, hvis du er kunde av oss vel og merke. Og min jobb er å hjelpe dem som har falt av nett.

Dette gjør jeg hver fem dager i uka, syv og en halv time pr dag. Ofte blir det en del mer enn dette. Min kone sier jeg må lære meg å si nei, jeg må lære å sette grenser.

Hun har sikkert rett i det, men vi trenger pengene for overtid. Og sjefen min klarer alltid å vinkle det slik at det er mitt ansvar hvis de stakkarslige kundene ikke får nettet sitt opp å gå.

Men siden jeg skal skrive dagbok, så må jeg nesten fortelle om hva som skjer om dagen.

I dag er det den 5. april 2010.

Jeg er forresten en av dem som sier tjueti og ikke to tusen og ti. Der mener jeg språkrådet tok grundig feil.

"Det heter ikke tjueti, Roald. Det heter to tusen og ti." Av og til tror jeg at jeg sier det bare for at min kone skal irritere seg over at jeg ikke klarer å få det riktig.

Dagen i dag begynte som de fleste andre dager. En kjapp kopp kaffe før jeg løper ned til bussen, den var selvfølgelig ti minutter for sen igjen. Og idioten av en bussjåfør ser på meg som en tulling når jeg spør om det er mulig å komme i tide en dag i uken.

"Jeg snakker ikke norsk" sier han og vinker meg bakover i bussen. Hvordan i helvete kan han ha en jobb i som bussjåfør og ikke snakke norsk. Hva om noen spør etter om dette er riktig buss til Fyllingsdalen eller om hvilket stopp de må hoppe av på?

"Du må da snakke norsk, du snakket jo norsk akkurat nå." Han bare fortsatte å vinke meg innover i bussen.

"Idiot!" sa jeg idet jeg snudde meg å gikk.

"Jeg er ingen jævla idiot. Blir det mer bråk fra deg nå så må du gå av!".

Tydeligvis kunne han norsk nå som jeg kalte han en idiot. Men siden jeg måtte på jobb fikk jeg bare sette meg ned å holde kjeft. Men en ting er sikkert, jeg skal skrive et klagebrev til busselskapet. Jeg skal fortelle dem hvilke folk dem ansetter. Kommer for sent og hevder at dem ikke kan norsk.

Jeg kommer aldri til å skrive brev til busselskapet, jeg har veldig lyst, men hva godt vil det gjøre, en eller annen serviceperson som meg kommer til å lese brevet og humre godt i skjegget imens han lett arkiverer det i sure kunder arkivet.

Jeg var først på jobb igjen, det er alltid flott å være først på jobb. Gå å hente seg en kopp kaffe i automaten og sette seg fremfor PC-en å lese alle avisene. Få fred og ro uten telefoner som ringer eller medarbeidere som kommer og maser.

Jeg rakk å lese hele to nettaviser før nestemann kom på jobb, den alltid sprudlende Anne Elisabeth. Eller Papegøye Anne som jeg liker å kalle henne. Hun kan prate i timevis om ingenting. Hun er en av dem som vet hun er pen og vet å bruke det. Hun kler seg alltid i tettsittende topper og hver gang du prater med henne så sitter hun å vrir seg på kontorstolen slik at du ikke kan unngå å se på puppene hennes. Men du må ikke se, aldri se. I alle fall ikke stirre. For da er du en gris.

Hun må få lov til å vise seg frem uten at du skal se på henne. Hun elsker å høre stemmen sin, og alt hun sier er fryktelig morsomt.

Og vi får alle gleden av å høre den vakre snorkelatteren hennes.

Siden du er en bok vet du ikke hva en snorkelatter er, det når man ler på innpust og får en lyd som er en blanding mellom snorking og grynting. Vakkert ikke sant.

Jeg forsøkte som alltid å bøye meg ned bak skjermen for å late som jeg var meget konsentrert, men Papegøye Anne bryr seg aldri om det.

"Er det damer du ser på Roald? Jeg vedder på at du ser på damer. Du vet de overvåker surfingen. Du får sparken om du sitter å surfer porno på jobb Roald. Osv..." Jeg var sjeleglad når Harald kom. Harald Bråtten han er avdelingens hurramann. En skikkelig kjernekar. Han kommer til å bli avdelingsleder en dag, det er jeg sikker på. Alle liker Harald, vel ikke riktig alle. Jeg vet hvordan Hurragutten Harald egentlig er. Han smiler og er grei, helt til han får muligheten til å stikke deg i ryggen ved å ta æren for jobben du har gjort. Så Harald er en grei kar, bare du ikke lar han se ideene og prosjektene dine.

Det er han som drar i gang vitser og moro på jobben. Papegøye Anne har også ett godt øye til han så da fikk jeg sitte i fred og ro igjen. Inntil kl. 0800 når de åpner telefonkøen. Da kommer telefonene på rekke og rad. Og det er alltid like fascinerende og interessante tilfeller som kommer inn. Jeg får virkelig brukt de fire årene jeg brukte på universitetet. Master i kommunikasjonsteknologi, også sitter jeg her å svarer på spørsmål som en apekatt lett kunne svart på. Hvis de hadde kunnet snakke da.

Første samtale.

"Hei, pc`en min fungerer ikke."

– Du har kommet til internett-support, jeg kan dessverre bare hjelpe deg med internett-relaterte problemer. Dvs problemer med å komme på nett og ustabilitet på internett-linjen.

"Når pc ikke fungerer så kommer jeg ikke på nett. Så dette er internett-relatert."

– Det er ikke helt det samme, men bare for å sjekke, har du sjekket at maskinen står på? Eventuelt prøvd å slå den av og på?

"Ja mange ganger, det skjer ingenting.

Kommer det opp noen lys på maskinen eller kan du se noe på skjermen?

"Alt er helt sort, og den har ikke fungert skikkelig siden vi byttet nett til dere."

– Ja, det har helt sikkert en sammenheng... har du sjekket at stikkontakten står i?

"Selvfølgelig har jeg sjekket at den står i.. jeg er ikke helt idiot.

"Selvfølgelig ikke, kan du bare dobbeltsjekke imens jeg er på tråden at stikkontakten står i, eventuelt prøve å sette den skikkelig inn i kontakten.

"Greit, men tro meg dette vil ikke fungere.
...
...

"Da begynte den å fungere. Var nok bare en liten treghet. Får jeg noe kompensasjon for nedetiden av nettet?

Beklager, men vi kan ikke gi kompensasjon for at du ikke hadde stikkontakten i. Var det noe annet jeg kunne hjelpe deg med? Noe nett-relatert kanskje?

Biiiib biiiib biiiib

Flott, det skulle bli en av disse dagene. Hadde bare en av dem som ringer inn kunne hatt ett skikkelig problem, men neida må bare ringe og kjefte når de har glemt å skru på skjermen eller de har nappet ut kabelen. Selvfølgelig burde vi ha forutsett at de skulle støvsuge bak pc i dag og ringt i forkant for å advare...

"Amundsen?"

Yes... det er Kantpisser Hanssen. Den mest inkompetente sjefen som er å oppdrive. Eneste grunnen til at han har fått jobben er at regionsjefen liker å ha den brune nesen hans som buttplugg.

"Ja?"

"Har du tallene fra forrige uke? Jeg trenger både salgstallene for avdelingen og tallene for løste henvendelser."

"Jeg må ha passordet ditt for å få tilgang til rapporterings-systemet..."

"Ja, selvfølgelig, det glemte jeg helt. Jeg byttet det i går. Det nye passordet er I_rule2010."

Jeg måtte smile. Forrige passordet hadde vært Sjef2010, Kantpisser Hanssen er kjent for gode og sikre passord. For en idiot.

Jan Olav Kantpisser Hanssen som han egentlig heter, er en skikkelig urbergenser. Høylydt og brautende. Han stiller høye krav til kvalitet og nøyaktighet i arbeidet, så lenge det ikke er han som skal utføre det. Jeg kaller han Kantpisser Hanssen, ikke bare for det nederlanske mellomnavnet hans høres ut som det, men fordi han er akkurat det. En kantpisser.

Alle kan ha ett sleivskudd en gang i blant når man er på kontoret for å streame litt, men for faen ta å tørk opp etter deg mann.

Dette ble mer enn 200 ord, Myrvatn blir sikkert ekstatisk over det. Ikke så mange følelser, men han kan ikke få alt.

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost