Fortellinger.netNoveller

Fortellinger.net


Begrav Else!

Av Øyvind Martinsen, 07.01.2012

– Ja, jeg så det med en gang at tusen tanker fòr rundt i hodet på ham, sa datteren da hun og jeg satt der på Elisenberg kafé i går kveld. Da hun var innom pappaen, forleden, hadde det vært som den fjerneste nærhet. Hun hadde låst seg inn og fått opp en bekymret mine. Hans datter hadde stått stille og betraktet ham. Røslige Gustav Eek, en 1945-modell, hadde sittet der urørlig, stille i godstolen i sokkel-leiligheten på Sinsen i Oslo. Stille og tenkende. Fjern. Noen hadde rappet til ham i sjelen. Noe skikkelig òg. Tilbake fantes det kun et bunnløst vakuum. Null i sum. Gjøkuret stakk frekt ut sitt hodet til to ko-ko, ko-ko. Han kikket intuitivt opp.

– Å ja. Sånn måtte det jo gå, naturligvis at jeg ble sittende her alene som en inntørket rosin og bare vente på at tiden skal gå til jeg legger meg i pennalet!

Datteren hadde kommet bort og satt seg med hodet på skakke og sagt.

– Pappa, da! Du har da meg og Robert, Vincent og lille Stian. Du har da oss å leve for. Livet må jo gå videre, pappa. Du må jo bli med, du og!

– Jo, men i tillegg hadde din mor, min kjære Else, etterlat seg en hel del gjeld etter foretaket, tilknyttet utstilling og salg av tekstilene. Nå ligger hun der å hviler, mens jeg? Ja, hva med meg? Jo, jeg er midt i smørja, jeg og forlatt.

Hans kjære Else hadde omkommet. Hun ble borte en kveld etter et måltid fårikål.

Sentimentaliteten slo verdensrekorden. Alt kretset seg om savnet etter henne og han som den som måtte rydde opp. Alt så mørkt ut og datteren ville muntre opp.

Det hjalp lite. Han ble bare sur. Bare gryntet tilbake. Live tente en lysestake. Smilte.

– Bak heller en kake hvis du skal prøve å muntre opp. Eller kjøp noe øl til meg!, gurglet han tilbake.

– Ja vel, jeg baker en kake. Men ikke øl! Hun reiste seg og gikk ut av stua og hørte sin pappa surmule fra godstolen sin. Hennes mor Else hadde fylt hjerte hans på bare godt i de 30 årene de var gift. For to måneder siden tok dette en brå slutt.

– Begrav Else nå, pappa! Ta vare på minnene og gå videre i livet!, ropte hun så det dirret i porselenet.

– Begrave den som jeg av hele hjertet elsket? Den eneste som har betydd noe for meg?, hørte hun ham mumle. Hun stoppet opp og stirret megetsigende ut.

– Og takk for den!, svarte hun halvhøyt tilbake mens det stakk vondt i hjertet.

– Og jeg, da, som kommer her tre ganger i uka? Hva betyr jeg for deg?

Hennes røst hadde en sår klang i seg.

– Mamma sa alltid at jeg bare var praktisk og kald. Vi hadde kun et fornufts ekteskap, sa hun alltid og hun tok meg på grunn av min teft innen business og på grunn av min hinsides gode overtalelses evne! Men jeg er jo glad for deg også, kjære! Hun elsket ikke meg, jeg elsker dere begge, presiserte Gustav.

– Men hva slags overtalelses evne?

– Jeg lokket henne med min påståtte rikdom. Stort hus på landet og penger i banken. Og hun gikk rett på pinnen. På limpinnen. Hun var aldri lykkelig, min Else! Aldri! Gustav kikket fjernt ut av vinduet. Et langt, angrende og trist blikk.

Dette var helt nytt for henne. Hun satte seg på krakken og tenkte. Det ble stille ute på kjøkkenet. Vinduet var på gløtt. Vinden blafret i den hvite gardinen. På bordet i et glassfat den siste appelsinen. Tørr, uten saft slik som han der inne og. Pappa Gustav hadde stampet på hennes ømme tå. Hun hadde ikke trodd at mamma var lykkelig. Hun hadde fortjent det, mamma. Nå var det nok. Hun fikk bekreftet sine antagelser om at det ikke var tilfelle. Hun merket det boble i et sinne. Tok han livet av hennes åndsliv? Det ville koke over når som helst. Men hun bet det i seg. Igjen. Tenkte at han trengte henne i sitt monotone liv.

– Hallo! Er du der ute, Live? Var det noe jeg sa? Neida, for all del, din klunderian! Men Live, datteren, grublet. Hun slet. Det var tross alt hennes pappa som satt der og bet seg i leppene.

– Hallo! Miksmasteren gikk og Gustav ropte igjen. Og igjen. Den ble slått av.

Helt stille i leiligheten. Trafikken fra gata på utsiden er lyder i fokus, nå. En kråke. Noen barn. Trikken i det fjerne. En klokke tikket. Tikk, takk. Tikk, takk. Ellers stille.

– Pappa? Hun gikk forskrekket inn. Hadde hørt om at folk i den alderen plutselig kunne legge seg i «pennalet». At livspusten med ett ble sugd ut. Men nei. Røslige Gustav hadde sovnet, han. Tatt seg en høneblund. Hun ble stående en stund.

– Aldri lykkelig? Var det ikke stadig latter og spøk mellom mor og han, da? Den gang de var på hytta på Nesodden? Bare spill? Et skuespill? Var hun virkelig ikke lykkelig?

Hun hentet fotoalbumet. Bladde med en rask puls. Plutselig stoppet hun ved et bilde. Hvordan døde mor, tenkte hun. Hun ble brått syk og døde. Etter et måltid en kveld ble hun, ble hun kanskje forgiftet? Nei!

– Nei, det kan da ikke ha skjedd, sa hun høyt mens hun kikket bort på pappa Gustav.

– Vent nå. Fant de ikke ut hva hun døde av. Legen hadde skrevet. Skal vi se. Det ligger bak i albumet at hun hadde «følt seg kvalm. Fått brekninger. Diaré. Kramper» og døde på vei i ambulansen. Forgiftet av arsenikk? Hva sier leksikon om arsenikkforgiftning? Hun fant fram i det «Store Norske Leksikon» nøyaktig slike symptomer. Var mamma blitt myrdet av pappa? Nei, det ville hun ikke tro. Pappa Gustav våknet.

– Der er du, jenta mi! Datteren Live kjempet med å være rolig og naturlig. Hun vaklet ut på kjøkkenet igjen. Tilbake til røra. Nummen og i en total forvirring gikk appelsinkaken av seg selv. Den hadde han fått mange ganger. Siste sekvens var å røre sammen melis og vann og smøre dette over kaken. Hun skar så kaken i snipper etter at glasuren hadde stivnet. Så dekorerte hun med mandler og revet appelsinskall. Inn i ovnen til 175 grader i ca. 30 minutter. Alt gikk på automatpilot. Ble virkelig mamma myrdet? Eller tok hun sitt eget liv? Var hun ulykkelig? Hun virket da tilfreds og fri. – Pappa, det er noe jeg må snakke med deg om. Noe jeg må få ut av systemet mitt!

– Ja vel, hva kan det være? Hun brukte god tid. Hjertet hamret. Utenpå rolig og iskald. Hun rensket halsen. Så ham rett inn i øynene.

– Den kvelden da mamma døde. Du var jo der og opplevde det. Hva skjedde egentlig?

– Live, dette har vi snakket om så mange ganger. Men, la gå. Hun begynte å føle seg uvel under middagen. Måtte inn på toalettet. Brakk seg i potta. Det kom ut både foran og bak, for å si det sånn. Så kom det krampeanfall. På veien i ambulansen var det over.

– Hva hadde dere til middag?

– Fårikål. Hvorfor spør du om dette?

– Tror du hun ble forgiftet, pappa?

– Forgiftet? Matforgiftning? Av hvem, da? Av meg? Du tror vel ikke at jeg skulle ha..?

Han ble litt morskere i stemmen. Noe ilter. Slik man blir når man føler seg skyldbetynget.

– Hadde du arsenikk i huset den gangen og, pappa?

– Arsenikk? Nei.

– Jeg synts jeg har sett en flaske på toppen av kjøkkenskapet! Hun reiset seg, tok en taburett og strakk seg etter en flaske det sto «Arsenikk» på. De kikket på hverandre. To megetsigende blikk. Gamle Gustav Eek hadde reist seg. Nå sank han sammen i stolen igjen. Live var lavmælt og kraftløs. Slik satt de en stund tause inntil de ble avbrutt av hennes mobiltelefon. På panelet sto det «Audun».

– Hallo?

– Hei!, det er Audun! Hennes gode venninne ringte. Live ble stum og blek. Hun ruslet diskré ut på kjøkkenet. Vekk fra Gustav. Måtte sette seg. Det hun sa var for sterkt.

– Det kan ikke stemme. Mamma har vært død i over to måneder, nå. Du må ha sett feil! Nei, det var temmelig sikkert. Hun måtte ringe og si det. Hun hadde sett Else Eek på byen forleden dag. Hun hadde hørt en mann rope på henne. Kalt henne «Min kjære Elisabeth!» Men mamma var jo død! Nei, dette er for drøyt. Hun tenkte på den nydelige begravelsen. Alle kondolansene. Et verdig punktum overfor et varmt, omtenksomt menneske som mamma hadde vært.

På bordet i entreen hentet hun inn avisen. Inne i Aftenposten ramlet det ut en hvit konvolutt. Det sto: «Til Familien EeK» . Hun åpnet og stusset. Forvirringen var total. Hun måtte sette seg på puffen ved speilet. Hendene skalv. Det svimlet.

– Takk for alle år med økonomisk trygghet. Etter begravelsen ser jeg fram til et vellystig liv et annet sted i en annen skikkelse. Et håp jeg lenge har båret i meg blir til virkelighet. Begrav Else for meg. Jeg har det fantastisk her jeg er. Alt vel. Vær ved en god helse. – Else.

Men når hun gjenfortalte dette til meg i går kveld var mentaliteten endret. Hun frydet seg og der vi satt på Elisenberg kafé. Stearinen blafret i det hun gikk ut.

Jeg vet at hun vil kontakte henne i all hemmelighet. Jeg bebreider henne ikke.

Neste

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost