Fortellinger.netNoveller

Fortellinger.net


Kald natt

Av Per Kaarud, 08.06.2011

Det er kaldt som faen, og det er først på vinteren i 1943. Det er kveld og nå har temperaturen sunket ned til 19- "fytterakkern som han frøs". Han har ikke ordentlig undertøy på seg engang, bare en gammel utslitt pyjamas. Han er 15½ år, ikke noen mann akkurat "egentlig bare en guttunge", uten noe fast oppholdssted, som svever rundt i hovedgatene og ned mot bryggeområdene.

Det er jo ikke bare det at han fryser så jævlig, men sulten er nesten verre. Han har ikke spist skikkelig hele denne vinteren, og på de siste tre dager har han ikke satt tennene i noe som kan ligne på mat. Så det er en innmari gnagefest nede i den slunkne magen hans. Før på dagen har han drukket seks liter vann, for å døyve de verste plagene.

Som sagt så har han ikke noe fast sted som han kan sove om natten, og blakk som ei kjærkerotte, er det egentlig bare noe dritt alt sammen. Han gikk en tur mot brygga, og tittet ned på sjø og is, slo ut med armene og ropte ut: "Til helvete heller, jeg hopper uti", så er jeg ferdig med hele greia tenkte han.. Men så kom den fordømte gnagingen tilbake: ... Hold nå opp for fanden – det er ikke mer å gnage på der nede, gnager du mer nå så går det høl i hele systemet. Nei, det blei bare med tanken, han drog seg vekk fra kanten og gikk inn på bryggetoalettet. Der drakk han enda mer vann fra spylekrana, mens han lensa litt ut av literne han hadde drukket før på dagen.

Så tok han peiling på en losjibåt, hvor litt vanskeligstilte kunne leie lugar for en rimelig penge. Den lå fortøyd rett nedenfor festningen, der han kjente en kompis som hadde fått leid seg en lugar. Men dit er ikke det beste stedet å dra, for når kompisen hans fikk tak i et kvinnfolk med seg om bord, så måtte han på land, så lenge det varte. Og da måtte han labbe rundt i byen, og det håpet han på å få slippe nå i denne fordømte kulda. Men det blev ikke noen lugarvarme denne kvelden eller natta, for kompisen hadde fått damebesøk "faen også" smalt det ut av kjeften hans. Nå følte han seg så elendig og svak at han seg litt ned på kne, og der begynte han og gråte som det barnet han var.

Samtidig som han så opp mot den svarte og kalde frosthimmelen. Og mens han hakket tenner stotret han frem sine forbannelser over alt og alle. Høylydt skrek han ut i natten: Hvorfor i helvete satte de meg inn i denne fordømte verden? Denne tynne og bleke, utsultede gutten, med store blå øyner tok seg sammen, og mobiliserte sine siste krefter. Så reiste han seg opp, rotet litt rundt og fant omsider en gammel klissete og halvfrossen halmball, drog den med seg til et lite skur, og ristet den i filler så halmen føyk. Samlet alt i en haug og krøp sammen i halmhaugen, der han sovnet med en tåre i øyet, og bannet verden opp og ned. Med kun en eneste tanke i hodet: Bare jeg hadde hatt noe og spise, og spise hører dere, men i morra, ja vær sikker, i morra da skal jeg stjæle et brød.

Natten krøp inn i en kulderekord med 29 minusgrader, og i morgentimene spraket det i sjøisen. Den første tilfeldige som stakk hodet inn i skuret fant den unge gutten, kald og stiv, sammenkrøpet i fosterstilling, inntullet med noen frosne halmstrå som en maske over sitt ansikt. Den tilfeldige gikk til politistasjonen og meldte fra om gutten som lå livløs i dette skuret.

Slik kunne det ha gått med dette unge livet, men heldigvis så gikk det ikke slik. Han ble fraktet til legevakta, og der fikk de tinet ham opp. Her fikk han også litt varm suppe og brød. Livet videre for denne unge gutten gikk nå stadig bedre. Og siden ingen andre kjenner ham så godt som jeg, kan jeg bekrefte at nå – 70 år etter denne hendelsen, er han "still going strong", og liker å skrive historier.

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost