Fortellinger.netNoveller

Fortellinger.net


Tilstede ved en begravelse

Av Per Kaarud, 23.10.2013

Hansen som er en typisk familiens mann, hadde etter hvert også fått en stor vennekrets han satte pris på. Selvsagt så var det kona og alle barna som stod ham nærmest, det var de som tok størst plass i hans hjerte. Mange av vennene hadde i tidens løp gått bort, noe som minnet ham på at også for han ville den siste time komme en dag. Men det skremte ham egentlig ikke, uansett hvor når det måtte skje. Nå hadde han deltatt i så mange venners begravelser at dette ikke lenger virket så skremmende.

Mange ganger hadde han og kona pratet nettopp om dette, det at livet ikke kunne vare evig. De hadde gjort den avtalen, at når en av dem fant sin evige hvile, måtte den som blev igjen, leve på alle de gode minner de hadde felles.

Denne spesielle dagen befant Hansen seg som deltager i en begravelse, hvor vedkommende var en han hadde kjent i hele sitt liv. Etter hvert en han hadde lært å kjenne både ut og inn. Det var en person som alltid hadde gjort rett og sjel for seg, derfor var det helt naturlig for ham å være med her i denne begravelsen. Det som virket litt merkelig, var alle de ukjente menneskene som dukket opp. Han hadde ikke hatt en anelse om at det fantes så mange i bekjentskapskretsen. Selvfølgelig var det flest fra den gamle kjente vennekretsen, og det var fint å se at så mange kom for å ta farvel.

Etter hvert som det blev fylt opp med mennesker i kapellet, hvor de fleste la ned sine blomster og kranser, blev han noe betenkt. For hele dette blomsterhavet måtte jo ha kostet ganske mye penger, noe han synes hadde vært helt unødvendig. Selv om det var en siste hilsen til en god venn, behøvde de ikke ha gått så langt.

Hansen visste det var vanlig at på den øverste benken ved kisten, satt alltid ektefellen med barn, svigerbarn og alle barnebarna. Jøsses, tenkte han, det var da svert så mange de hadde blitt med tiden, men det kunne vel være en støtte og trøst når kona var blitt enke. Og han syntes det måtte være forferdelig trist for kona, som nå måtte leve resten av livet uten sin mann. Han visste veldig godt hvor mye disse to hadde betydd for hverandre, i denne store familieflokken.

Etter klokkeklangen var avsluttet, og en fiolinist hadde spilt ”Gabriels Obo”, for øvrig det fineste musikkstykket han kjente, blev det helt stille inne i kapellet før presten kom inn. Hansen synes at de godt kunne latt fiolinisten spilt en melodi til, for det virket litt trist med denne stillhetspausen. Men når presten begynte sin tale så forklarte han at det nettopp var for at forsamlingen skulle minnes den avdøde. Han var nå ikke så sikker på at alle gjorde det, for han syntes de vred og vrikket sine nakker for å se hvem som var tilstede, og han kunne tydelig høre at det blev visket: Der sitter hun, og der og der sitter han.

Da presten hadde pratet seg ferdig med sine minneord, synes Hansen at det hadde vært en grei tale. Presten hadde fått med seg det meste av de viktigste hendelser som han husket, fra den tiden han hadde vært med.

Det blev sunget nok en salme, noe han godt kunne vært foruten, siden salmer ikke var det beste han visste. Men når den eldste sønnen kom frem og holdt en minnetale for sin far, en tale han syntes gikk gjennom marg og bein, var det nesten mer enn han kunne tåle. Det var rett før han tok til tårene, men kunne ikke få det riktig til. Han skjønte at sønnen selv måtte få lov å gråte egne tårer ved denne kjærlige minnetale.

Nå blev det sunget en sang som Hansen likte meget godt, ”Mot havet”, da denne hadde tonet ut, gikk presten bort til kisten og forrettet jordfestelsen. Av jord er du kommet og til jord skal du bli, og av jord skal du igjen oppstå. Dette er noe av det sanneste som kan sies tenkte han, selv om han ikke var av de mest troende, så satte dette skriftstedet liksom alt på plass.

Etterpå kom presten bort til familien med et trøstens ord til alle. Dette var jo noe han også hadde villet gjøre, holde rundt dem og gitt dem all sin kjærlige trøst. Særlig hun som nå stod bøyd i sin enkesorg, men det virket helt umulig å skulle få det til.

Nå var tiden kommet til et siste farvel, hvor de kom en etter en med bøyde hoder som en siste æreshilsen til ham. Han ville så gjerne ha takket alle sammen for den store deltagelsen som hadde blitt vist denne familiemann og venn, en venn som han følte seg helt i ett med. Når de bar ham, Hansen - i sin kiste ut av kapellet.

Neste

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost