Fortellinger.netNoveller

Fortellinger.net


Å ha vinger

Av Petter Brevik, 23.02.2011

Thomas du må våkne.

Det var Marianne. Jeg løftet på øyelokkene og der satt hun. Kledd i en engelhvit nattkjole. Vingene hennes hvilte på madrassen min.

Hei.

Hva drømte du om?

Ingenting.

Åh. Så kjedelig da.

ja det kan du si.

Hvordan går det med deg?

Hun kikket bekymret på meg med et skakket blikk.

Jeg har det bra.

Men vi visste begge at jeg løy.

Hvorfor lyver du til meg?

Ja så var det oppklart.

jeg vet ikke.

Der var jeg hvertfall ærlig.

Ikke jeg heller. Behandler legene deg bra? Hvordan er de andre pasientene?

Jeg har det fint, jeg vil ikke snakke om det.

Hvordan er institusjonen uten meg?

Men Marianne, du er jo her nå?

Det tomme blikket hennes ga meg intet svar. En absurd stillhet entret rommet. Minutter gikk uten en lyd.

Du burde komme deg vekk herfra.

Jeg vet det.

Hun reiste seg opp fra madrassen.

Hvor skal du?

Vekk herfra.

Vingene hennes utfoldet seg bak henne. Hun sendte meg et medlidende blikk og fløy ut vinduet.

Den vakre påfuglen brettet ut sine eksentriske vinger over nattehimmelen. De svale dragene løftet den lenger og lenger mot det mystiske mørket, det vakre ugjenkjennelige mørket som en aldri har sett før, noe nytt og annerledes, noe uforståelig og skummelt, men til tross for alt dette det trygge og omfavnende mørket. For hvert vingeslag ble påfuglen dratt vekk fra seg selv, vekk fra sin egen sinnstilstand. Det var kaldt, men det spilte ingen rolle, det var adrenalinet som holdt systemet gående, viljen, lysten, etter bare det å synke inn i nattehimmelen. Påfuglen var skadet innvendig, et banesår for sjelen som tæret på innvollene, påfuglen følte seg trist, så uendelig trist. Et magert hull som ikke kunne tettes uansett hva, en lengten etter å være noe mer, noe den aldri kunne bli, kanskje var det derfor den rømte. En svart blank tåre rant ut fra påfuglens høyre øye idet den akselererte ut i mørket..

Marianne er det deg?

Ja.

Plutselig var hun der.

Du skremte meg. Hvor har du vært?

Hennes skimrende latter gjennomboret sjelen min, og splittet den på tvers, delvis i avsky og forakt og delvis i forelskelse.

Ingensteds.

Åh.

Hva drømte du om i går?

At jeg var en fugl.

Hva slags fugl?

En påfugl.

Jaha?

Jeg skulle ønske jeg var en påfugl.

Hm.

Er det noe galt i det?

Du vet at påfuglen symboliserer djevelen?

Nei det gjør den ikke.

Jo det gjør den.

Hun lo igjen, denne gangen sanset jeg at hun lo av meg. Hun begynte å irritere meg der hun åndsfraværende nærmest mobbet meg.

Nei, sa jeg, ikke motsi meg. Husk hvem som ga deg vinger. Uten meg var du ingenting, et ubetydningsfullt vesen. Men jeg ga deg liv. Hører du? Meg!

Men det sa jeg ikke.

Hvordan vet du det?

Det er noe alle vet, det.

Den skimrende latteren var tilbake.

Jeg tror det er best at du drar.

Og ut av vinduet fløy hun.

Påfuglen var ikke lenger like majestetisk som tidligere. Den skalv som et aspeløv i vinden, ikke grunnet noe fysisk innvendig, heller ikke var det kulden som hadde forkrøplet den, dette kom innenfra, den verste smerten. Påfuglen hadde blitt usikker på hva banesåret hadde rammet, kanskje var det bare innbilling, og det var nettopp det som gjorde den så ufattelig redd. Fysisk smerte kan du glemme med psyken, men psykisk smerte er ugjennopprettelig. Den var redd for en pine så evig at det aldri ville gå vekk. Det å fly var ikke lenger like fantastisk. Mørket var ikke lenger mystisk og fantastisk, men ondskapsfullt og pinefullt, denne evige psykiske pinen som påfuglen nå fløy side om side med. Gud min gud hva skulle den gjøre nå. Den psykotiske tankegangen var ufattelig selvdestruktiv, ingenting kunne reddes nå. Alt var snudd på hodet.

Slik så det hvertfall ut fra der hvor påfuglens synspunkt, den var nedtrykt, spottet, ledd av. Ja den var ingenting. Hadde påfuglen påført dette på seg selv? Var den så selvhøytidelig at den dypt inne i sin egen kropp lengtet så etter motstand, at den til slutt ble sin egen motstander innvendig? Smerten hadde utspring fra dens eget mørke, og kanskje var det derfor påfuglen fløy lenger og lenger inn mot kjernen av mørket, for å finne problemet selv for å ødelegge det, men det kunne ikke ødelegges, det var så destruktivt at det trakk til seg alt det mørke i rundt seg. Som et svart hull. Kanskje ville det sorte hullet sluke hele påfuglen før den fikk ødelagt det. Det var i hvertfall teorien. kanskje var det derfor den hadde det så vondt.

Jeg har det ikke bra Marianne.

Hvorfor ikke?

Jeg har for mange tanker i hodet, og noen av de nekter å dra. Jeg er overbelastet, som jeg fryktet.

Ja, det er vel din egen skyld det da.

Unnskyld?

Jeg sa; det er din skyld.

Nei, det er det ikke. Nå bør du passe deg.

Og hva skal du gjøre, ditt jævla utskudd? Hva skal institusjonsfreaken Thomas gjøre nå?

Pass deg Marianne.

Du har påført dette, Thomas, du sa det jo selv. Du tilkalte meg. Og jeg sa jeg ikke kunne hjelpe deg.

Nei, du tar feil. Nå er du stille.

Jeg er et utspring fra din fantasi Thomas. Du og jeg er ett. Husker du ikke?

Vær stille!

Tenk om noen hadde sett deg nå Thomas, her sitter du og skriker – og til deg selv?

Hold kjeft! Nå går du for langt, jeg ba deg ikke nevne det.

Men hun nektet. Det forkastelige kvinnemennesket. Jeg prøvde å stenge henne ut, men jeg klarte bare ikke.

Vil du fortsatt bli en påfugl?

Ja.

Mer enn noe annet?

Ja har jeg sagt!

Du vet hvordan dette ender Thomas? Husker du hvordan jeg fikk vinger?

Jeg prøvde å erindre, men det var så vanskelig.

Jeg ...

Hun ville at jeg skulle fortsette setningen, men jeg visste ikke hva jeg skulle si. Plutselig slo det meg som et lys.

Kappet av meg hendene. Så vokste det ut vinger fra røttene dine.

Hun trakk på smilebåndet i det hun så det gikk opp for meg.

Kanskje er det du må gjøre?

Hun hadde rett. Det hele var så åpenbart nå. Måten jeg kunne frigjøre meg fra meg selv på. Jeg kunne fly vekk herfra. Komme meg vekk fra institusjonen. Vinger. Den plutselige gleden spredte seg fra tærne til toppen av hodet mitt. Jeg hadde fortsatt kniven fra da jeg og Marianne hadde gitt henne vinger. Under sengen. Det størknede blodet på knivbladet fikk meg til å huske den gamle Marianne. Før hun ble en engel. Jeg gav den til Marianne. Hele vesenet hennes lyste opp. Et slikt perfekt ansikt skal en lete lenge etter. Hun var virkelig vakker som en engel. Jeg la hendene omhyggelig foran henne på gulvet som om dette var en slags rituell ofring. Kanskje var det nøyaktig dét det var.

Nå blir vi ett.

Hun hvisket det sensuelt i øret mitt. Jeg var for opprust til å si noe som helst. Jeg bare smilte. Så dum jeg må ha sett ut. Så var det slik jeg skulle bli fri.

Er du klar?

Ja.

Jeg skrek.

Men det var verdt det.

Påfuglen var dypt skadet. Men nå var det fysisk. Den høyre vingen hadde sluppet tak. Forsiktig dalte den ned mot jordoverflaten. Den venstre vingen måtte ta til tak alene nå. Påfuglen skrek igjen. Av falt den venstre vingen. Igjen var intet. Med unntak av en vanvittig følelse av frihet og mangel på bekymring. Påfuglen hadde ikke lenger trangen for å søke mørket. Den hadde ikke lenger vondt innvendig, det mørke ble erstattet med et vanvittig friskt lys. Et lys så sterkt at en tåre presset seg ut. Men denne gangen av glede og overraskelse. Påfuglen var unaturlig varm av det sterke lyset, men det betydde ingenting. De grønnbelagte fjærene var satt i fyr Endelig var den fri.

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost