Fortellinger.netNoveller

Fortellinger.net


Brent hjerte

Av Roger Midtsand, 11.12.2011

Han var glad for at konfirmasjonen endelig var over. Det hadde vært mye mas og stress under den borgelige seremonien på lørdagen. Men han måtte innrømme, at det hadde vært svært lønnsomt å bli konfirmert. Han ble veldig oppglødd når han tenkte på alle pengegavene som han hadde fått. Og ikke minst Suzuki 50, som han skulle kjøpe seg til neste år.

Han hev seg på sykkelen og tråket ivrig i vei. Etter et par kilometer med intens sykling, svingte han av veien og inn på en hullete grusvei. Han skrenset så hardt at steinspruten sto i mot smijernsporten. Han steg av sykkelen og åpnet den syngende porten. Han smøg seg raskt gjennom åpningen og lukket den igjen. Så steg han opp på sykkelen igjen og trådde i sikksakk mellom sølepyttene, som gapte i mot han som åpne, væskede sår.

Da morfaren hadde bygd villaen for over tretti år siden, fantes det nesten ikke et hus i nærheten. Nå spiste bebyggelsen seg innpå den uryddige hekken som omkranset villaen, for hvert år som gikk. Nedenfor villaen, litt på skrå, lå en liten paviljong. Den sto der skjev og skakk og påminnet alle om tiden som raste av gårde. De sprukne vindusglassene gapte tomme i mot han. Det tykke, viltvoksne ugresset lå som et uryddig smykke rundt den avskallede bygningen. Og de flotte utskjæringene på søylene, var sprukket opp og dekket av gråmose.

Han stirret på den falleferdige bygningen som lå der uten liv. Det var morfaren som hadde bygget paviljongen for mange år siden.

Minnene poppet frem i hodet.

Da han var liten gutt, var det liv og røre på den frodige eiendommen hele sommeren. Små fuglene hadde kvitret flerstemt i de grønne, duvende tre kronene. Og den skvaldrende trosten hadde jaget hverandre rundt i de hengende morelltrærne, som var fulle av dyprøde, saftige bær. De voksne satt på putebelagte trebenker inne i paviljongen og nippet forsiktig til blomsterdekorerte kaffekopper. Han husket den tørre Maria kjeksen og den lunkne H-melken som han og de andre barna hadde slurpet i seg fra gråstripete melkeglass.

Morfaren som hadde vært en ivrig elgjeger, stupte steindød over leirbålet en regntung høstkveld i 1989.

Morfaren levde og åndet for bedriften sin. Han eide på den tiden Bærums største entreprenør bedrift. Bedriften gikk over ende året etter hans bortgang.

Bobestyreren avdekket at selskapet hadde blitt tappet for store verdier de siste par årene. Ingen skjønte noen verdensting. Morfaren gikk for å være en ærlig og ryddig forretningsmann.

Det hele endte med at mormoren fikk beholde villaen. Men skattemyndighetene hadde sugd til seg det meste av formuen, som morfaren hadde brukt et helt liv på å bygge opp.

Etter morfarens død, forfalt villaen litt for hvert år. Han hjalp mormoren så godt han kunne. Men det var begrenset hva han fikk gjort på den store eiendommen. Ingen andre i familien gadd å løfte en finger for å hjelpe henne.

Alle sammen hadde de nok med sitt.

Morfaren hadde vært lidenskapelig opptatt av stjernehimmelen. Han hadde mast på morfaren om å få se på stjernene, som han hadde hørt så mye snakk om. En gang han hadde overnattet, og det gjorde han ofte, hadde morfaren vekket han sent på kvelden og tatt han med opp på kvistrommet, hvor stjernekikkerten sto og glante opp mot himmelen. Selv om han var temmelig søvndrukken, hadde det sitret godt i mellomgulvet da morfaren pekte smilene på stjernekikkerten.

Han hadde blitt helt paralysert. Han hadde aldri trodd at de skinnende stjernene var så vakre. Ja, og så mange de var, der de hang på den levende himmelen som små blinkende, klinkekuler.

Morfaren hadde snakket ivrig i vei om det uendelige universet. Han hadde nikket på hodet til morfaren. Men i grunnen forstod han ingenting av det morfaren fortalte han. Og da morfaren sa at det fantes ti ganger flere stjerner i universet enn det er sandkorn på jorden. Nei, da trodde han at morfaren drev gjøn med han. For han hadde vært på badestranda mange ganger, og bare der var det tusenmillioner sandkorn. Nei, det var bare noe morfaren hadde diktet opp for å imponere han. Ja, det var han temmelig sikker på.

Onkel Kurt hadde ingen slektsbånd til Even, men alle barna kalte han for onkel, fordi han var så snill og grei.

Han var også opptatt av himmelen på sin måte. Han var personlig kristen og forretningspartner til morfaren.

Onkel Kurt pratet bestandig om frelsen og det evige liv. Onkel Kurt hadde sagt til han at han måtte slippe Jesus Kristus inn i hjertet sitt, for da ville sjelen hans flytte hjem til Gud i himmelen den dagen legemet hans døde. Onkel Kurt hadde også fortalt han hvor godt og trygt det var hjemme hos Gud i himmelen. Ingen led noen nød der oppe i himmelriket, hadde han sagt med stor innlevelse og glød.

Han hadde jo selvfølgelig hørt om Gud. Men at det var så fantastisk hjemme hos han i himmelen, visste han ikke.

Onkel Kurt snakket fort og brennende. Og det var ikke bestandig at han forsto alle ordene som rant ut av munnen hans. Men det brydde han seg ingenting om. Han syntes at onkel Kurt var en snill og hyggelig mann.

Moren som var ateist, hadde blitt fly forbannet, da hun fikk vite hva onkel Kurt hadde sagt til han. Jævla hykler, hadde moren kalt onkel Kurt. Even skjønte ikke hva det ordet betydde den gangen. Men han skjønte godt ordet jævel. Det var stygt. Veldig stygt. Men morens voldsomme utbrudd overskygget ikke hans forhold til onkel Kurt. Ja, alle barna likte onkel Kurt. Han var en livat, utadvendt type.

Onkel Kurt hadde bestandig lommene full av smågodt. Han fikk lov av onkel Kurt til å stikke hånden ned i bukselommene hans og rote rundt til han fant det godteriet han likte aller best. Til onkel Kurts store fornøyelse selvfølgelig. Jo, han hadde likt onkel Kurt veldig godt.

Det hadde blitt full oppstandelse i heimen, da onkel Kurt senere på året hadde blitt arrestert for å ha tuklet med noen unge gutter på en bibelcamp. Han hadde visstnok vært en av lederne for bibelcampen i mange år.

I skapet over kjøleskapet hadde mormoren plassert en brun, sprukken keramikk kopp. I den hev hun alle småmyntene sine. Og da myntene berørt toppen på koppen, vekslet han dem inn i banken. Det var fint med litt lommepenger. Mormoren var skrøpelig til bens. Så rullatoren var aldri langt unna. Men hodet hennes fungerte helt utmerket.

Tirsdag ettermiddagen skiftet mellom regn og sol. Han stoppet opp ved siden av langveggen på villaen. Han hev seg lett av cross sykkelen og fomlet ned sykkelstøtten.

Det rastløse blikket tok en runde oppover husveggen. Malingen hadde skallet av flere plasser. Skrape og malekost hadde ikke berørt bygningen på mange år. Takrennen på hushjørnet hadde forsvunnet tidlig på våren. Ingen viste hvor den hadde tatt veien. Så nå skvatt regnvannet i strie strømmer nedover husveggen.

Grunnet høydeskrekk hadde ikke han vært oppe på hustaket og sjekket skifersteinene, men han hadde sjekket flere rom i andre etasje, og det var ingen tvil om at regnvannet hadde trengt gjennom taket og inn i veggene flere plasser.

Villaen trengte en snarlig overhaling. Det var det ingen tvil om. Men det kostet penger. Mange penger. En av sønnene hennes hadde foreslått at noen polakker kunne gjøre jobben raskt og billig. Mormoren hadde nektet blankt. Hun likte ikke utlendinger. Svart eller hvit spilte ingen rolle. Hun likte dem ikke.

Han gikk opp den sprukne steintrappen. Det sakk i han. Døren sto på klem. Og det var merkelig. Mormoren brukte bestandig å låse ytterdøren. Hun var livredd for inntrengere.

Han skjøv forsiktig til døren og steg spent inn i yttergangen. Han hørte lave stemmer. Hadde hun besøk? Kanskje hjemmehjelpen hadde stukket en tur innom i dag, istedenfor i morgen. Det var rart. Hun brukte aldri å gjøre det.

Hjemmehjelpen var hos mormoren hver onsdag. En ordning som funket rimelig bra. Men grunnet de stramme tidsrammene i det kommunale hjelpeapparatet, ble det dårlig med den personlig kontakten, mellom bruker og de som utførte tjenesten.

Han lyttet igjen. Hvem kunne det være? Kanskje det var en av sønnene hennes som var på besøk. Nei, de stakk sjelden innom henne på en vanlig hverdag.

Han var så opptatt med å finne ut hvem det var, at han glemte å ta av seg de møkkete joggeskoene.

Villaen var altfor stor for mormoren. Flere i familien hadde ymtet frempå at hun måtte selge og flytte til en mindre og mer praktisk leilighet. Mormoren ble rasende hver gang noen nevnte det. Hun var en sta gammel dame, som ville greie seg selv.

Han gikk mot stuen. Han snuste inn en kvalm, litt søtlig lukt. Den gode lukten av gammel rosa, var hvisket ut.

De høye stemmene, kom fra fjernsynet som sto i bokseksjonen. Det var merkelig at hun satt og kikket på TV-en, så tidlig på dagen. Hun brukte ikke å gjøre det til vanlig.

Han snudde på hodet. I den oppflassete vinduskarmen sto det tre blomsterpotter i ulike størrelser.

Mormoren ville ikke fylle opp vinduskarmen med grønne planter. Da mistet hun kontakten med småfuglene, som spratt glade og fornøyde rundt på fuglebrettet som hang utenfor stuevinduet.

Et dusin blanke regndråper som hadde sugde seg fast til vindusglasset, var i ferd med å bli spist opp av noen sultne solstråler.

Han senket blikket. Gråe abstrakte skygger pilte rundt på den stripete parketten. Han vred litt på hodet og snakket til mormoren. Ingen reaksjon. Det var pussig at hun ikke svarte han. Hørselen hennes var da utmerket. Kanskje hun bare sov tungt, tenkte han.

Han tok et par steg mot ørelappstolen, for å overraske henne. Han skumpet borti rullatoren som sto parkert ved siden av stolen. Møblene i stuen var gamle og nedslitt. Men ørelappstolen var ny. Den hadde hun kjøpt i fjor.

Hun stirret på han. Men de blasse øynene hadde mistet glansen av livet. De dype rynkene i pannen, var visket ut. Og de brunflekkete hendene var pent foldet sammen i det blomstrede fanget. Det stripete kruset, som hun hadde fått av han til jul, sto på det lille bordet ved siden av stolen. Kruset var halvfullt med svart kaffe. Mormoren brukte ikke fløte i kaffen. Det er rene, skjære kalvedrikken, brukte hun å si med et smil rundt munnen. Kaffen skulle være nykoka og svart. Ikke filterkaffe, nei, nei, det var fy, fy. Skikkelig koka kaffe skulle det være. Den hjerteformede glasskålen med oppbrukket kokesjokolade, var nesten tom. Mormoren elsket mørk kokesjokolade. Han skvatt til da ei diger spyflue steg opp fra skålen med sjokoladebitene. Fluen kom i mot han i full fart. Den tok et par hissige runder rundt hodet hans. Så fikk den øye på solstrålene som lekte seg i vinduskarm og suste i full fart mot det utpekte målet.

Han hvisket noen ord til henne. Så hevet han stemmen. Ingen reaksjon. Han bøyde seg forsiktig ned mot stolen og lyttet. Leppene hennes var lett avskilt. Men det kom ikke en lyd fra henne. Han tok noen usikre steg bakover mens han stirret på det bleke, innsunkne fjeset hennes. Han snudde seg og vaklet jamrende ut av stuen. Ute i gangen skled han på gulvmatten og flatet ut så lang han var. Han prøvde å reise seg opp. Men benene ville ikke bære han. Han pustet tungt der han svømte rundt på matten. Han samlet krefter og prøvde på nytt. Denne gangen kom han seg opp.

Den sure brisen traff han midt i fleisen. Han tråkket i en sølepytt. Det brune sølevannet skvatt rundt føttene hans. Han fomlet seg opp på sykkelen. Men han hadde store problemer med å få fart på den vinglete sykkelen.

Han rotet rundt på måfå i mange timer. Gråt og spydde. Det var som om livet sakte men sikkert ble presset ut av han.

Da han sent på kvelden, steg over dørstokken hjemme, traff den tunge Lasagne lukten han mitt i fleisen.

Kvalm og svimmel fikk han av seg joggeskoene og regnjakken. Han trakk pusten tungt noen ganger.

Det var som om alt foregikk i sakte kino.

Moren ropte et eller annet til han. Men han svarte ikke. Han orket ikke å snakke med noen nå.

Han låste døren til soverommet og la seg i fosterstilling på sengen. Han prøvde å slappe av. Men det gikk ikke. Den dype søvnen ville ikke gripe tak i han. Tankene som svirret rundt i hodet hans, holdt han våken til neste morgen.

Tårene hadde limt seg fast til de bleke kinnene. Og hjernen hans hadde blitt til en livløs grøt. Han var så tisstreng. Han kom seg ut av sengen, men han falt sammen på gulvet. Føttene var som gele. Han åpnet munnen, men han fikk bare frem noen små klynk. En mørk, stor flekk vokste seg stor i skrittet hans.

Han løftet forsiktig på hodet og stirret på den blanke stålkroken som var festet i taket.

Neste

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost