Fortellinger.netNoveller

Fortellinger.net


Kjærlighetsbarnet

Av Roger Midtsand, 06.10.2011

Hun kjente det bankende hjertet mot brystet sitt. Hun snuste inn den friske duften fra den nyvaskede kroppen hans. Hun klappet han kjærlig på hodet. Han sukket til noen ganger, før han gled inn i den dype søvnen igjen. Hun lukket øyene og lyttet til den jevne pusten hans.

Selv om hun bare var vel seksten år gammel. Så hadde hun levd livet i mange år. Allerede som syvåring, måtte hun ta ansvar for sin narkomane mor. Da moren døde, var hun tolv år, og merket for alltid, av de tøffe forholdene som hun hadde levd under fra hun var et lite barn.

Hun levde fra dag til dag. Stjal og ruset seg. Det var det livet dreide seg om. Overleve så godt man kunne i det harde narkomiljøet i Oslo by.

En regntung ettermiddag hadde hun truffet Frank på Kafe Møtestedet i Skippergata. Han var femten år eldre enn henne. Frank var annerledes enn de andre mannfolkene, som bare utnyttet henne seksuelt mot en smell.

Frank gikk på metadon og bodde i en kommunalleilighet. Han hadde også en deltidsjobb på REMA. Så i det store og hele var han fornøyd med livet for øyeblikket.

Han hadde tatt vare på henne. Ga henne husrom, en seng, og ikke minst skikkelig mat.

Men suget etter heroin avtok ikke. Selv om hun ikke ruset seg så hardt lengre. Så måtte hun sette sine daglige doser, for å hold seg frisk. Avrusning kom ikke på tale. Da ville barnevernet kaste seg over henne igjen. Og det orket hun ikke. Hun hadde fått nok av barneverninstitusjoner og fosterfamilier. Det var en evigvarende rundtur, som hadde knekt henne fullstendig psykisk.

En dag Frank kom hjem i fra jobben, virket han lettere oppjaget.

– Faen, Nina, hadde jeg hatt masse gryn, så skulle jeg ha betalt for avrusning for oss begge to i utlandet. Du vet det har kommet så mange nye behandlingsmetoder nå, hypnose, ja, og et stoff som russerne har utviklet, jeg husker ikke navnet på det nå, men jeg leste om det på jobben i dag. Det tar bort abstinensene i løpet av kort tid, og russuget forsvinner som dugg for solen, sa han og så på henne med glødende øyne.

– Jo, Frank, men uten penger er det bare å glemme et slikt opplegg, sa hun lavt.

Hun hadde fått fullstendig panikk, da hun oppdaget at hun var gravid. Abort var den første tanken som slo ned i henne. Men det hadde hun fort slått i fra seg. Da ville barnevernet bli automatisk koblet inn i saken. Og det orket hun i hvert fall ikke. Da var det bedre å ta livet av seg.

Ukene gikk. Men en kveld, da de satt og koste seg med kopp varm sjokolade i den grønne, rutete sofaen, fortalte hun Frank at hun var gravid. Han hadde stirret på henne i flere sekunder, før han sa noe til henne. Og som hun hadde gruet seg til å fortelle han det. Ville han kaste henne ut i mørket nå. Ville hun igjen havne ute på gata. Denne gangen med et barn i magen.

Nei, da, han hadde tatt det hele med fatning. Frank var sånn. Ingenting vippet han av pinnen. Når han hadde fått tenkt seg om en stund, kom han som regel med en eller annen plan.

Kvelden etter kom han med løsningen.

– Jeg har bestemt meg for å rane en bank i morra, Nina. Det er en rask og effektiv måte og skaffe seg en del gryn på. Slik at vi kan komme oss bort fra dette jævlige hølet. Bli rusfrie begge to, og, ja, starte på nytt på en måte. Bare oss tre, smilte han og klappet henne forsiktig på magen.

Hun hadde blitt helt sjokka. Hun hadde ikke greid å få frem et ord. Og hva skulle hun si, forresten. Hvis hun hadde begynt å krangle med han, risikerte hun kanskje å bli kastet ut fra leiligheten. Hun ville miste alt. Og det kunne hun ikke ta sjansen på, i den tilstanden hun var i.

Hun hadde vært full av uro og angst den morgenen Frank forlot leiligheten. Selv ikke et skudd hadde tatt knekken på den intense verkebyllen, som herjet rundt i mageregionen hennes.

Hun hadde ikke greid å gjøre noe som helst den dagen. Hun satt bare borte ved vinduet og speidet etter Frank.

Utpå ettermiddagen hadde Politiet ringt på døren til leiligheten. Den ene politimannen hadde forklart henne hva som hadde skjedd. Alt gikk i svart. Død. Frank var død.

Sorgen hun følte, var vanskelig å beskrive.

Nok en gang var hun alene i verden. Men en ting var annerledes nå. Og det var det som holdt henne i live.

Hun bar kjærlighetsbarnet deres under sitt bankende hjerte.

Hun visste at det ville skje. Hun knuget den varme bylten hardt mot brystet sitt. Så slapp hun forsiktig taket. Kvinnen fra barnevernet forsvant med barnet hennes.

Alene med sorgen. Ingen strøk henne kjærlig over kinnet. Ingen visket noen trøstende ord til henne. Hun lukket øynene. En tåre trillet sakte nedover kinnet hennes.

Neste

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost