Fortellinger.netNoveller

Fortellinger.net


Mamma, Aron og jeg

Av Roger Midtsand, 26.09.2011

Jeg bråvåknet. Svett og varm vred jeg meg rundt i det fuktige sengetøyet. Jeg tenkte på mamma. Jeg kjente at gråten presset på. Den intense uroen hadde bitt seg fast i mageregionen, som et vilt dyr hadde den romstert der nede i flere dager. Den ville ikke slippe taket. Hadde bare lyst til grave meg ned i sengetøyet og la dagen passere uten min tilstedeværelse. Men for mamma sin skyld, måtte jeg bare komme meg ut av sengen.

Den lett kjølige formiddagen, la ikke skjul på at sommeren var på hell. Men jeg brydde meg ikke så mye om det. Hadde andre ting å tenke på.

Det tok meg nøyaktig femten minutter og spasere ned til bokhandleren. Jeg krysset fort gaten. Døren inn til bokhandleren sto på vidt gap. Kanskje ikke så rart. De ventet vel mye folk i dag. Køen foran bordet hvor Unni Lindell skulle sitte, var allerede lang.

Hovedpersonen var ikke å se ennå. Hun skulle ha begynt signeringen av sin siste kriminalroman, for vel to minutter siden. Men hun var vel vant til alt oppstyret rundt lanseringen av sine bøker, så hun tok det vel med ro.

Plutselig var hun der. Jeg så henne ikke. Men jeg følte på meg at hun var et eller annet sted i lokalet. Så dukket hun opp med en rykende kaffekopp i hånden.

Hun nikket på hodet, og smilte til personene som sto nærmest bordet. Jeg stirret på henne. Hun var litt katteaktig i bevegelsene. Og det var noe mystisk over henne. Om det var de fargerike klærne, eller de grønne, intense øynene under den krøllete, svarte manken som gjorde at hun hadde en slik mystisk aura rundt seg, var ikke godt å si. Men hun virket da veldig trivelig der hun pratet villig i vei mens hun signerte de første bøkene. Den lange køen minket utrolig fort. Snart var det min tur. Jeg visste ikke hvorfor. Men hjertet banket hardt i brystet mitt.

– Trivelig å se deg, sa hun og smilte lett til meg. Tonefallet hennes tilsa at vi hadde møtt hverandre før, men det hadde vi jo ikke. Jeg bare stirret på henne. Sa ikke et ord. Hun åpnet boken og så på meg med et spørrende blikk.

– Boken er til mamma, stotret jeg.

– Ja vel, og hva heter hun, da?

Jeg renset stemmen og sa navnet til mamma. Hun skrev et par setninger i hurtig tempo. Så klappet hun igjen boken og ga den smilene til meg. Jeg forlot køen helt mo i knærne. Jeg visste ikke hva som hadde kommet over meg. Lett rødmende gikk jeg bort til den unge jenta i kassen og betalte for boken.

Jeg nikket lett til sykepleieren som hastet forbi meg i korridoren. Hun så sårt på meg. Jeg kunne lese i ansiktet hennes at noe hadde skjedd. Mamma, mumlet jeg. Mamma. Jeg økte tempoet og sprang bortover gangen. Døren inn til rommet hennes sto på gløtt. Jeg puffet til døren og løp inn på rommet. Jeg stoppet andpusten opp foran sykesengen.

Mamma så på meg med søvnige øyne. Heldigvis. Hun levde. Jeg pustet lettet ut.

Jeg fomlet boken opp fra plastikkposen. Jeg åpnet den og leste hva Unni Lindell hadde skrevet til henne.

Et overrasket slør la seg over øyene hennes.

– Har du truffet Unni i dag? sa hun hest. Mamma var på fornavn med Unni Lindell. Så vidt jeg vet har de aldri truffet hverandre personlig. Men hun hadde lest alle krimbøkene hennes, en eller flere ganger. Så på en måte følte hun vel at hun hadde et personlig forhold til henne.

– Ja, sa jeg og satte meg ned på stolen som sto ved siden av sykesengen.

Hun lukket øynene da jeg leste den første setningen i boken. Jeg hadde bestemt for en ting. Jeg skulle lese ferdig boken, før hun døde.

Mamma sov tungt. Jeg så på det magre, bleke ansiktet hennes. Klumpen i halsen vokste. Jeg svelget tungt. En panisk tomhet tok tak i meg. Hjelpeløs måtte jeg se på at mamma døde foran øynene mine. Det var en forferdelig følelse ikke å kunne gjøre noe som helst for å berge livet til mamma.

Jeg hadde overnattet på avdelingen. Det hadde jeg gjort et par ganger tidligere også. Men jeg slet med å få sove på det sterile rommet, som luktet strengt av innestengt sykehus. Og ettersom jeg bare bodde et par kilometer fra sykehuset, så hadde jeg blitt enig med personalet om at de skulle ringe meg hvis helsetilstanden til mamma forverret seg.

Jeg prøvde å lese med en stødig stemme. Men det var ikke så lett. Mamma hadde blitt betydelig svakere i løpet av natta. Hun lå der med lukkede øyene.

– Du har ikke hørt noe fra Aron, hvisket hun plutselig.

– Nei, mamma, da har jeg fortalt deg det, vet du, sa jeg.

– Aron, Aron hvisket mamma. Hun fikk et smertefullt uttrykk i ansiktet. Jeg prøvde å komme i gang med lesingen igjen. Men det gikk litt trott. Mamma løftet så vidt på den ene hånden og vred litt på hodet. Så var hun borte. Jeg la i fra meg boken på nattbordet og reiste meg opp fra stolen. Jeg så ned på mamma. Jeg bøyde meg ned og kysset henne på kinnet. Jeg grep tak i den benete hånden hennes og klemte den forsiktig.

Jeg skvatt til da døren ble åpnet. Den unge sykepleieren så på meg med et spørrende blikk.

– Sover hun?

– Ja.

– Hvordan går det med lesingen, da, Markus?

– Ja, jo, jeg har kommet halvveis, sa jeg lavt.

– Du er en snill gutt, du, Markus, sa hun og smilte til meg. Hun løftet hånden og strøk meg fort over kinnet. Jeg ble litt forlegen og rødmen steg frem i ansiktet.

– Vi snakkes senere da, Markus, sa hun med et smil rundt munnen.

Da hun hadde forlatt rommet, hevet jeg blikket mot taket og trakk pusten tungt noen ganger, Jeg prøvde å samle de kaotiske tankene som spant rundt i hodet mitt. Jeg senket blikket og så på mamma. Jeg bøyde meg ned og kysset henne forsiktig på pannen. Så snudde jeg meg og grep tak i jakken min som hang over stolryggen. Jeg så en siste gang på mamma, før jeg raskt forlot rommet.

Det stinket noe forferdelig i den lille, kommunale leiligheten. En skarp eim av sur svette strømmet i mot meg. Jeg svelget tungt flere ganger. Det var nummeret før jeg kastet opp.

Jeg så på personen som satt på den skitne, utslitte sofaen. Han hevet sakte hodet og så på meg sløve øyne.

– Har du sett noe til Aron? spurte jeg.

– Han var her i går, tror jeg, eller var det til morran i dag, jeg husker ikke ...

– Så du er sikker på at du har snakket med han ...?

– Ja, for faen, freste han irritert. Han trakk den blodige sprøyten forsiktig ut av underarmen. Det tok ikke mange sekundene før heroinen tok fullstendig kontroll over kroppen hans.

Jeg kom meg fort ut av det stinkende leiligheten. Hva nå? Jeg hadde vært innom de fleste av stedene Aron vanket. Men jeg hadde ikke sett snurten av han. Hvor var han? Så hørte jeg stemmen hans. Han sto lenger ned i gaten og kranglet med to personer. Det var ingen tvil om at det var uenighet om en narkohandel. Jeg skumpet borti et par personer da jeg småløp nedover fortauet. Men jeg enset det nesten ikke. Det var som om jeg gikk i transe. Jeg stoppet opp en meter fra kamphanene. Aron veivet med armene og kjeftet i vei. De to andre personene forsvarte seg så godt de kunne.

– Aron, sa jeg hest.

Han snudde på hodet og så rart på meg. Det tok noen sekunder før den neddopete hjernen hans greide å oppfatte at det var meg. De to andre benyttet sjansen til å stikke av. Aron ble litt rådvill. Men han ble stående på fortauet.

– Markus, hva faen gjør du her, sa han omsider.

– Mamma er, ja, hun er ...

– Har det skjedd mamma noe, skrek han og tok et vaklende skritt mot meg.

– Ja, hun ligger for døden, Aron.

– Døden ...?

– Ja.

Han grep tak i skulderen min og ristet i vei.

– Og du har ikke sagt et ord til meg om at mamma er dødsklein, skrek han rasende.

– Jeg har prøvd å få tak i ...

– Ikke kom med sånn pisspreik, Markus, ropte han. Jeg kjenner deg. Du har holdt meg utenfor med vilje i alle år. Helt fra du var en liten dritunge i knebukser. Sånn har du bestandig vært, Markus. Aron gir vi faen i ... Han er bare en jævla knarker, geipa han. Det er sånn du tenker ... Fy, faen, for ussel skapning du er, hveste han og trakk pusten tungt. Han skalv over hele kroppen. Jeg kjente at raseriet bygget seg opp i meg. Flere personer hadde stoppet opp på fortauet. De sto der og fulgte med på den selsomme seansen som utspant seg foran øynene deres midt på blanke formiddagen. Men akkurat nå ga jeg pokker i dem. Flere år med undertrykte følelser måtte bare få utspring. Jeg ga blaffen i hvilke følger det fikk. Plutselig ramla Aron sammen foran øynene mine. Den tynne kroppen lå der og ristet på fortauet. Jeg så bare hviten i øynene hans. En eller annen ropte ett eller annet. En mannsperson bøyde seg mot Aron mens han snakket i mobiltelefonen. Jeg trakk meg unna folkemengden. Visste ikke hva jeg skulle gjøre. Det tok noen minutter før ambulansen kom. Alt gikk så fort. Ingen sa noen ting til meg. Jeg sa heller ingenting. Og forresten hva skulle jeg si?

Det sakk i meg. Døren inn til rommet til mamma sto litt på gløtt. Jeg hørte lav mumling. Aron satt på stolen ved siden av sykesengen og leste til mamma fra boken som jeg hadde kjøpt til henne.

Jeg kunne tydelig se at ett eller annet hadde skjedd med mamma.

Det sørgelige utrykket som hadde preget henne de siste dagene, var forsvunnet. Selv om hun var alvorlig syk, og skulle dø snart, hadde det innsunkne ansiktet fått litt farge. Ja, hun virket rett og slett temmelig fornøyd der hun lå i sengen med korslagte armer.

Et voldsomt raseri bygget seg opp i meg. Jeg svelget tungt flere ganger. Måtte komme meg vekk fortest mulig, før jeg gjorde noe som jeg ville angre på resten av livet.

Jeg var på vei nedover korridoren, da en av sykepleierne på avdelingen kom i mot meg. Hun stoppet opp og så på meg.

– Hva har hendt, Markus?

Jeg gikk videre. Jeg orket ikke å snakke med henne. Jeg følte meg helt tom. De siste ukene hadde sugd alle kreftene ut av meg.

Sykepleieren kom etter meg. Hun grep meg hardt i armen.

– Kom her, sa hun strengt.

Hun dro meg inn på det trange vaktrommet.

– Jeg har snakket med Aron, sa hun raskt.

Jeg svarte ikke. Jeg kjente Aron. Han hadde sikkert fortalt henne en av sine tåredryppende historier. Han var flink til det.

Hun stirret hardt på meg.

– Jeg skal ikke blande meg inn i feiden mellom deg og Aron. Det har jeg ingenting med. Men for din mors, og ja, for din egen skyld, Markus, må du gå tilbake til rommet, sa hun og senket blikket. – Din mor kan dø når som helst, hvisket hun forsiktig.

Mamma døde ti minutter over tre på ettermiddagen.

Mamma hadde tatt avskjed med Aron og meg. Hun hadde snakket til oss med en lavmælt, moderlig stemme. Selv om hun lå for døden, var hun fortsatt opptatt av vårt ve og vel. Typisk mamma. Hun ville vårt beste til siste åndedrag.

Det var som om tiden sto stille et øyeblikket da mamma døde. Jeg brøt sammen, innvendig. Jeg gråt ikke. Aller helst ville jeg bare kaste meg over mamma og skrike ut min kjærlighet til henne. Men jeg ble bare stående ved siden av sengen og se på mamma. Ville være sterk. Jeg ville ikke vise noen svakhet overfor Aron. Nå var alt over. Mamma var død. Jeg greide nesten ikke puste. Måtte komme meg ut av det trange rommet. Jeg løp i full fart bortover korridoren og ned trappene. Alt var bare kaos inni i hodet mitt. Den skarpe ettermiddagsbrisen traff meg med en voldsom kraft. Utenfor døren brøt jeg sammen. Hulkene datt jeg ned på knærne Mamma var død. Jeg holdt på å bli gal. Plutselig kjente jeg en hånd på skulderen. Jeg snudde forsiktig på hodet. Det var Aron som sto der og så på meg med tårefylte øyne.

Jeg var på vei for å besøke Aron. Etter eget ønske hadde han lagt seg inn til avrusning. Han skulle være der et par uker, før han ble sendt videre til en behandlingsinstitusjon et eller annet sted i Norges land.

Hvor mange ganger Aron hadde vært inne til avrusning og behandling de siste årene, er ikke godt å si. Men det tok som regel ikke mange dagene etter han kom ut fra disse statlige rusinstitusjonene, før han begynte å ruse seg igjen.

De få gangene Aron var rusfri et par uker i strekk etter et slikt opphold, var mamma i himmelen, praktisk talt. Da fortalte hun til familie og naboer at nå skulle Aron begynne et nytt og bedre liv. Det som jeg beundret mamma mest for, var at hun aldri ga opp håpet om at Aron skulle få et rusfritt liv. Hun sto ved hans side til siste time.

Mamma gjorde så godt hun kunne for å skjerme meg fra rusmisbruket til Aron. Men tiltider var hun så nedkjørt og sliten at hun bare satt ved kjøkkenbordet og stri gråt.

Jeg trykket lett på dørklokken ved siden av døren. En mandig stemme spurte hvem jeg var. Jeg sa navnet mitt og spurte etter Aron. Han er ikke her lengre, sa den sprakende, metalliske stemmen. Det var det. Jeg ble litt paff, men ikke sjokkert. Innerst inne, visste jeg jo at Aron ikke lot seg stenge inne over lengre tid. Til det var han kommet altfor langt inne i rushelvetet.

Jeg var på vei til kirkegården med noen friske blomster som jeg skulle sette på graven til mamma. Da jeg nærmet meg graven hennes så jeg at Aron satt fremoverbøyd foran gravstøtten. Jeg stoppet opp. Det var så stille. Bare en svak, skarp høstbris raslet lett i trekronene. Jeg sa navnet hans flere ganger. Ingen reaksjon. Han rørte ikke en gang på seg. Jeg tok noen forsiktige skritt i mot han. Hjertet banket hardt i brystet mitt. Jeg skvatt til da en skvaldrende kråke flakset av gårde over hodet mitt.

– Aron, hvisket jeg og la hånden på den benete skulderen hans. Han var iskald.

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost