Fortellinger.netNoveller

Fortellinger.net


Til døden skiller oss ad

Av Roger Midtsand, 11.12.2011

Musikk strømmet rundt i stuen. Han nynnet stille med. Noen sprakende lyder, blandet seg med den lavmælte trompeten til Chet Baker. Han snudde på hodet og så på kubbelyset som sto og blafret på salongbordet. Det var like før det var helt nedbrent. Men han brydde seg ikke noe om det. Han lukket øynene.

Han skrek til i lenestolen. Nok en gang hadde han drømt noe forferdelig. Han prøvde å mane frem hva han hadde drømt, men han husket bare bruddstykker av den fæle drømmen.

Han erindret at han sto ved siden av en ung kvinne. Han prøvde å huske ansiktet hennes. Men han greide ikke det. Det neste han husket, var en vakker aften med en nedadgående, skarlagenrød sol. Han hadde tatt kvinnen i hånden. Plutselig mens de sto der, eksploderte himmelen, i alle regnbuens farger. De hadde blitt sugd opp mot den sprakende atmosfæren. Han ville ikke slippe hånden hennes. Men tilslutt ble de revet vekk fra hverandre. Han mistet henne av syne. Det neste han husket, var at han satt på en sandstrand og holdt et barn i armene. Det gråt så sårt og intens. Så dukket den unge kvinnen opp igjen. Hun tok barnet i fra han og løp ned mot vannet. Han ropte etter henne. Men hun forsvant i bølgene og ble borte for han. Han prøvde å reise seg. Men han greide det ikke. Han prøvde å åle seg fremover i den varme sanden. Men det gikk ikke. Han kom ikke noe sted...

Han gjespet tungt, da han reiste seg opp fra lenestolen og ruslet over stuegulvet. Han stoppet opp og dro fingrene gjennom det tynne, gråe håret. De dype rynkene i ansiktet hans, fortalte at han hadde levd et langt og strevsomt liv.

Han så på kvinnen som lå på sofaen. Hun hadde et tynt teppe over seg. En svak lysstripe falt over det magre, bleke ansiktet hennes. De gjennomsiktige hendene, lå pent foldet på maven hennes. En sorgfull mine for over ansiktet hans. Han ble stående noen sekunder på gulvet, før han gikk bort til stuebordet. Han stirret på den levende, gule flammen. Øynene hans fikk en blank glans.

– Jeg har bestandig elsket deg, Anna. Bare deg, sa han hest.

Han så kjærlig på henne.

– Husker du vår første telttur til Danmark, sa han lavt. Det var like etter vi hadde giftet oss. Det styrtregnet hele tiden på den campingplassen utenfor Brovst, humret han lett. Husker du det. Teltet lakk som en sil. Alt var gjennombløtt. Men vi storkoste oss. Vi hadde jo hverandre, du og jeg. Ja, vi hadde det kjempekoselig sammen i regnværet, mumlet han.

– Ja, så bilen, da, utbrøt han ivrig. Husker du den skramlete folkevogna vi kjørte rundt i? Det var så vidt vi kom oss hjem igjen, etter at eksosanlegget ramla av utenfor Ålborg.

Han trakk pusten tungt.

– Jeg har bestandig ønsket meg barn, sa han lavt. En vakker, liten skapning som jeg kunne leke med, dulle med, være glad i, elske av hele mitt hjerte. Jo da, jeg vet at jeg aldri fortalte deg, at jeg ønsket meg barn, sa han og sukket tungt.

– Men det var for å skåne deg, Anna. Jeg visste hvilken smerte du bar på, elskede. Hvordan du led under sykdommen, som fulgte deg som en vond skygge gjennom hele livet.

Han rundet stuebordet og stoppet opp foran sofaen. Han bøyde seg ned og kysset henne på den glatte, iskalde pannen.

– Farvel, elskede, sa han lavt. Han rettet seg sakte opp og gikk over gulvet. Han bøyde seg ned og åpnet skapdøren under vaskekummen. De stive fingrene grep tak i en halvfull, plastikkflaske. Han snudde seg og gikk mot stuebordet. Han skalv lett på hånden, da han fylte litt av væsken i asjetten, hvor kubbelyset sto og blafret. Det som var igjen, tømte han utover stuebordet. Han satte i fra seg den tomme flasken og så seg rundt i rommet. Alt var i skjønneste orden.

Chet Baker blåste de siste såre tonene ut av trompeten sin, og musikken døde hen.

Han gikk over gulvet og grep tak i baggen som sto ved døren.

Da han åpnet døren, eksploderte stuebordet.

Han lukket døren og spaserte rolig bortover gangen.

Neste

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost