Fortellinger.netNoveller

Fortellinger.net


Hemmeligheten

Av Sarah Haugvad Andresen, 25.11.2009

"Some say love, it is a river, that drowns the tender reed,
Some say love, it is a razor, that leaves your soul to bleed."

Susanne satt i klasserommet. Hun strøk fingrene sakte over de første strofene I sangen. De var så vakre. Hun så på seg selv i speilet som hang på veggen. Brunfargen på skuldrene satt igjen fra sommeren. Hun så også små lyse flekker der huden hadde flasset bort. Men det var ikke bare huden som hadde flasset bort. Før sommerferien hadde hun hatt verdens beste kjæreste. Han het Erik. Før sommerferien var de sammen nesten hver dag, og han sendte henne så utrolig søte meldinger, som hun viste til alle venninnene sine. Hun ble glad av å være med han, glad av å se på han, og aller mest glad av å gå og leie han i skolegården og vise alle jentene at dette, det var gutten hennes.

Plutselig i slutten av sommerferien sluttet han å sende henne meldinger. Susanne visste ikke hva hun skulle gjøre. Hun ville jo ikke virke for desperat heller. Hun tittet forsiktig bort på han. De hadde jo ikke mistet kontakten, men det var nok like før. Hun kunne ikke forstå hva hun hadde gjort galt. Var det for mye? Var det for lite? Hun kom på første gang de hadde snakket sammen. Det var en sms. Hun satt og lo for seg selv da hun tenkte på det. Hun hadde latt som om hun sendte feil, og da han svarte med et spørsmålstegn skrev hun: "Sorry, jeg sendte feil. Jaja, hva gjør du?" Så begynte de å prate, og han ble det beste og det verste som hadde hendt henne.

"Jeg kan se at du også synes dette er veldig spennende. "sa Rolf ironisk, med den fæle stemmen sin, som virket som om den kunne ryke hvert øyeblikk. Rolf var læreren hennes i rle og matte. Susanne skvatt opp. Hun kjente at hun rødmet. Så gjengjeldte hun det falske smilet. "Jaja, det finnes ikke noe som interesserer meg mer enn hinduismen." Svarte hun tilbake med en litt sarkastisk tone. Hun syntes han fortjente det, etter et vellykket forsøk på å gjøre henne flau. De fleste elevene likte Rolf, helt til frekkheten hans gikk utover dem. Det var ganske ofte.

Hun merket at Steffen stirret på henne, men da hun så tilbake på han, gled blikket hans vekk. Når hun tenkte seg om var han den eneste i klassen hun aldri hadde snakket med før. Det var litt merkelig i og med at de hadde gått i samme klasse på hele ungdomsskolen. Men hun hadde jo ikke hatt øyne for andre gutter enn Erik så lenge hun gikk der heller ...

Hun så ned igjen på papiret.

"Some say love, it is a hunger, an endless aching need.
I say love, it is a flower, and you it’s only seed."

I sommerferien hadde Erik sagt at hun var det eneste han trengte. Nå syntes hun at det virket som om hun var det eneste han ikke trengte. Etter sommerferien hadde han sagt at han likte henne jo, i hvert fall litt. Men han trengte en pause. De oppførte seg nesten som før, og leide hverandre i skolegangen. Men det var noe som manglet. De var jo ikke en gang kjærester.

Hun leste enda en setning fra arket. "It’s the heart afraid of breaking, that never learns to dance." Hun husket da han sa at han ikke var sikker på om han ville bli sammen med henne igjen, fordi han var redd for å såre henne. Susanne hadde skreket til han og spurt om hvorfor han ville la være å ha det bra, bare fordi det kan komme noe dårlig ut av det. "Med alt bra følger det jo noe dumt!" Da hadde han blitt sint, og gått sin vei. Hun hadde kjeftet på seg selv. "Hvorfor kunne hun ikke bare la han gjøre som han ville? Eller bare glemme han fullstendig?" Det var nok ikke så lett. Hun elsket han jo, trodde hun.

Susanne satt og tenkte i alle timene frem til nest siste friminutt. Hun diskuterte med seg selv, og til slutt samlet hun mot til å gå bort til Erik, og si: "Jeg vet at du ikke vil være sammen med meg, og jeg er faktisk lei av å gråte meg i søvn hver kveld. Så denne såkalte pausen din kommer ikke til å starte igjen." Alvoret i øynene hans var dypt og mørkt. Han så på henne, og sa " Det er ikke deg, det er meg." Hun svarte at den hadde hun jo aldri hørt før, og ble bare enda sintere.

"Jeg mener det" tilføyde han. Så la han hodet sakte ned i hendene, og sa lavt, med sin egentlig ganske puslete stemme: "Det er ikke det at jeg tror at jeg ikke liker deg lenger. Jeg tror ikke at jeg liker jenter lenger i det hele tatt ..." Susanne så på han. Han satt fortsatt og gjemte ansiktet sitt. "Så du mener at du er ... homofil?" Han nikket, og hun så på han at han hadde mest lyst til å bare løpe langt vekk. Hun visste ikke hva hun skulle si, så hun bare lente seg mot han og ga han en lang klem. "Du må love å aldri si dette til noen, Susanne." Hun lovte.

Hun brukte ikke så lang tid som hun hadde trodd på å komme over Erik. Det føltes ikke som at hun hadde blitt dumpet lenger. Hun var bare glad på hans vegne.

Susanne satt i klasserommet. Kathrine, venninnen hennes satt ved siden av henne. Hun hadde rufsete hår, men ingen floker. Det var nok moren hennes som hadde fikset det. Alle klærne hun hadde på var nye, sånn som de pleide å være. Susanne arvet ofte klær av henne. Det var ikke det at Kathrine var større enn henne. Kathrine kunne bare ikke bruke ting som hun hadde kjøpt for over et halvt år siden. Det kunne Susanne. Kathrine dultet henne i skulderen, og hvisket:

"Steffen er bare så utrolig kjekk, og vet du hva? Han ser på deg absolutt hele tiden." Susanne kjente at hun ble rød i kinnene igjen, og tok av seg genseren som hun pleide å gjøre. Det var visst ikke bare hun som hadde lagt merke til han. Hun så bort på Steffen. Ansiktet hans lyste opp da hun smilte til han.

Da de hadde sluttet på skolen, satt hun og Kathrine seg på en benk i skolegården. Hun hadde en rar følelse i magen. Hun visste akkurat hva hun skulle gjøre, og hun var sikker på at hun var like spent som de siste deltakerne i en idol-finale. Susanne tok opp mobilen og skrev en melding om hva hun drev med. Hun sendte den til Steffen. Så skrev hun en til der det stod: "Sorry, sendte feil ... jaja, hva gjør du?"

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost