Fortellinger.netNoveller

Fortellinger.net


Seige taster

Av Suzanne Berget,11.07.2013

Det blanke dokumentet stirrer anklagende på meg. Det er en tom livmor som venter på et befruktet egg, and I’m shootin’ blanks. Skulle ønske det bare var en metafor. De siste månedene har jeg ikke en gang greid å avfyre så mye som et eneste løsskudd. Nå ligger den bare der, skrukkete og innskrumpet. Ikke en gang når jeg setter på en film med unge asiatiske jenter som blir utnyttet på det groveste av flere menn samtidig, blir det liv i nakenrotta som har tatt bolig i bokseren min. Jeg prøver å lure den ut av hiet sitt med hånda. Stryker den litt forsiktig over ryggen først mens jeg spoler meg gjennom åpningssekvensen av kveldens utvalgte godbit. Når jenta endelig er opptatt i alle hull og tårene triller tar jeg et godt grep rundt halsen på den og klemmer til. Jeg runker så svetten siler og håndleddet knirker i protest. Ingenting skjer. Den henger like mye med hodet som før. Jeg fortsetter litt til, bare for sikkerhets skyld. Det banker på døra. Jeg slipper taket, slår av filmen med et raskt tastetrykk, lukker vinduet, drar på meg buksa, gnir svetten av pannen med skjorteermet. Det banker på igjen.

-Jørgen? Angelas stemme trenger så vidt gjennom døra.

-Hva er det?

-Middag er ferdig. Kommer du ut?

-Nei, jeg jobber. Spiser seinere, sier jeg.

-Men du må ha mat, sier hun. Stemmen hennes er så lys at noen ganger er det bare hunder som kan høre den. De snakker sånn der nede. Alle sammen. Det er et jævla sirkus hver gang familien hennes er på besøk.

-Skal jeg komme med middag inn til deg?

-Greit, for faen.

Utenfor døra er det stille en stund. Så hører jeg føtter som tusler avgårde. Noen øyeblikk senere åpner hun forsiktig døra, tripper inn i rommet og setter fra seg en tallerken med noe ris og grønnsaker og noe som ligner på svinekjøtt innsauset i en oransje gugge på pulten. Hun fyker ut igjen etter bestikk og drikke. Yngstemann står i døråpninga og drar seg i leppa mens snørret får flyte fritt fra de store neseborene. Både han og broren ligner mest på moren. Heldigvis ble hun gravid før pikken ble helt ubrukelig, sånn at det i hvert fall går an å late som om de er mine. Jeg blotter tennene i et smil og spør hvordan det har gått på skolen i dag. Guttungen trekker på skuldrene og fortsetter å stirre. Angela kommer tilbake med kniv og gaffel, hun har gitt opp spisepinnene, og et glass med brus. Hun bretter ut en serviett for meg, dytter stolen godt inntil pulten og går. Hun lukker døren forsiktig bak seg.

Etter hvert hører jeg stolbein som skraper langs gulvet og klirring fra tallerkener og bestikk. I begynnelsen maste hun mer, men jeg tror at hun endelig har skjønt at det ikke nytter å forstyrre meg mens jeg jobber. Jeg skyver maten til side og åpner opp Word igjen. Jeg blir sittende og stirre på det blanke dokumentet og den blinkende markøren. Jeg heller litt whisky oppi et halvmøkkete glass og tenner meg en røyk. Kanskje det er lettere hvis jeg begynner med hovedkarakteren? Hva skal han hete? Det må være en mann, helt klart. Og navnet må inneholde bokstavrim. Jeg tar en slurk av glasset. Den brune væsken brenner godt i munnhulen. Birger Borg? Jørgen Johansen? Kåre Konradsen? Ingen av dem høres ut som tøffe politimenn, eller hardkokte privatetterforskere. De høres mer ut som regnskapsførere og husfedre. Johnny Jakson? For kriminelt belastet. Vidar… Vidar Våg? Det klinger bra. Vidar Våg er tøff som et tog. Han kjører en trimma muskelbil som spyr flammer ut av eksosrøret. Nei, for harry. Han kjører…motorsykkel? Ja, visst faen kjører han motorsykkel. En rask svart en uten kappe. Og så har han på seg boots, jeans og svart skinnjakke. Hjelmen er svart og matt, og til og med visiret er sota.

Politietterforsker Vidar Våg vrengte sykkelen inn foran en mørkeblå Audi og rakk finger til sjåføren av bilen, som kjørte som en idiot. Vidar gasset på og suste forbi de andre bilene som kjørte i kø i 170km.

Jeg lener meg tilbake i kontorstolen, klør meg i hodebunnen. Jeg klør meg altfor mye. Jeg har hodebunn på fingrene og på skuldrene og i nakken. Det ligger hodebunn på pulten, og gjemt mellom tastene på tastaturet. Minstemann spurte meg en gang om hvorfor det heter hodebunn, når den er på toppen av hodet. Det er et godt spørsmål. Hodebunn? Det gir jo ingen mening. Skalp. Skalp er bedre. Det heter jo tross alt skalpere, ikke hodebunnere. Jeg klør litt til, beveger fingrene sørover og begynner å utforske øregangene. Det jeg finner der inne smuldrer jeg mellom fingrene og lar falle ned på gulvet. Nå som jeg har en karakter er jeg litt usikker på hva jeg skal ta meg til. Han må jo ha en bakgrunn og sånn, men det kan komme litt seinere. Det viktigste er vel saken han må oppklare. Og skurken. Det må være en skikkelig syk jævel. Det må starte med et drap

Politietterforsker Vidar Våg vrengte sykkelen inn foran en mørkeblå Audi og rakk finger til sjåføren av bilen, som kjørte som en idiot. Vidar gasset på og suste forbi de andre bilene som kjørte i kø i 170km. Han ankom åstedet etter ti minutter, svingte seg av sykkelen og tok av seg hjelmen. Det mørkebrune, fyldige håret glinset i sola.

Han bøyde seg under politiavsperringen og kikket ned på liket. Det var en vakker kvinne som hadde blitt voldtatt, lemlestet og myrdet på det mest brutale vis. Underarmene, føttene og leggene manglet. Innvollene var surret rundt halsen hennes, og underlivet var et eneste gapende sår. Det var et fotavtrykk i søla ved siden av hodet hennes. Hodet som for øvrig manglet øyne.

Der har vi et passe bestialsk åpningsdrap, tenker jeg. Men det er ikke det første drapet, kanskje det tredje. Hva skal konflikten være? Hva står på spill? Jeg klør meg litt igjen og ser hodebunnsflak dale ned mot gulvet. Jeg sjekker mailen, leser overskriftene i nettavisene, svipper innom Facebook. Vurderer å sette på filmen igjen og prøve på nytt. Hva skal konflikten være? Kanskje Vidar Våg har en datter som blir kidnappet av skurken, og så blir det et kappløp med tiden for å redde henne? Kanskje skurken er noen fra Vågs fortid? Kanskje det er broren hans som alle trodde var død? Ja takk, alle tre. Jeg tar en ny slurk av glasset, tenner en ny røyk. Sitter og damper en stund og tenker på hvordan boka skal slutte. Ett eller annet sted må det være en intens skuddveksling, i hvert fall. Og noen må dø, sånn at Vidar får flere demoner å kjempe med. Kanskje han må se på at jentungen blir drept og så må han drepe sin egen bror? Da bør han bli rimelig ødelagt til neste bok. Jeg stirrer på tastaturet. Noen av tastene er seige og irriterende å trykke på. Jeg burde hatt skrivemaskin. Ikke noe internett og ingen filmer som kan distrahere meg på en skrivemaskin. Whisky, røyk og skrivemaskin. Som han der Hemingway-fyren. Han hadde en sånn krigsskade han dreiv å skreiv om hele tiden. Jeg kan vel og lyve på meg en krigsskade eller noe. Hvis noen spør, skal jeg si at jeg ble skutt i lysken da jeg prøvde å redde en mor og to unger da jeg tjenestegjorde i Libanon, og nå kan jeg ikke få unger selv. Veldig tragisk. Tror det skal stå under bildet mitt på bokomslaget. Jeg må bare finne ut av hvordan jeg skal forklare det med Angela og ungene. Jeg får ta det når den tid kommer. Tar vel litt tid å skrive en hel bok, tenker jeg. Selv om jeg nå har mesteparten planlagt. Det er skrivinga som er problemet. Det går så treigt på denne macen. Fingrene mine svever over tastene, jeg biter meg i leppa og ignorerer kløen i hodebunnen. Pulten presser mot magefettet.

Politietterforsker Vidar Våg vrengte sykkelen inn foran en mørkeblå Audi og rakk finger til sjåføren av bilen, som kjørte som en idiot. Vidar gasset på og suste forbi de andre bilene som kjørte i kø i 170km. Han ankom åstedet etter ti minutter, svingte seg av sykkelen og tok av seg hjelmen. Det mørkebrune, fyldige håret glinset i sola. Han bøyde seg under politiavsperringen og kikket ned på liket. Det var en vakker kvinne som hadde blitt voldtatt, lemlestet og myrdet på det mest brutale vis. Underarmene, føttene og leggene manglet. Innvollene var surret rundt halsen hennes, og underlivet var et eneste gapende sår. Det var et fotavtrykk i søla ved siden av hodet hennes. Hodet som for øvrig manglet øyne. Fotavtrykket så ut til å tilhøre en sko av samme størrelse som Vidar brukte. Av hvor dypt det var kun han også bedømme at gjerningsmannen veide omtrent det samme som han selv. Dette var det tredje bestialske drapet på like mange måneder, og de visste ennå ikke noe mer om gjerningsmannen enn at han var en sadistisk jævel, og omtrent på størrelse med Vidar. Det ga dem ikke særlig mye å gå på. Vidar snudde seg vekk og gikk mot motorsykkelen igjen.

”Si i fra hvis dere finner noe,” sa han til en av de hvitkledde fra Kripos.

Han slang seg på sykkelen igjen og suste avgårde. Han var lei av å sitte og vente på at ting skulle skje. Det var på tide å riste noen kriminelle trær og se hva som falt ned.

Vidar er en kul kar, en einstøing, en mann av få ord. Han har alternative arbeidsmetoder, men han får alltid oppklart sakene sine. Han er fryktløs, veltrent og kan minst tre forskjellige kampsporter. Han snakker fire språk flytende.

Jeg har åpnet et nytt dokument hvor jeg skriver ned all informasjonen jeg kommer på om Vidar. Jeg kommer til å gjøre det samme med skurken etterpå. Det ringer på utgangsdøra. Hissig ringing. Jeg kan høre Angela tusle mot døren, hun skynder seg aldri. Døra knirker i det den åpnes. Angela sier noe, men det er for dempet til at jeg kan oppfatte ordene. Så skriker hun og huset blir fylt av brøl, føtter som tramper og ting som knuses. Ungene griner. Jeg kan høre føtter som løper denne veien. Jeg griper om gaffelen som ligger på pulten og holder den opp foran meg. Døra sparkes opp og fire mørkhårede menn kommer veltende inn. To av dem har tatt Angela og ungene til fange. De to andre kommer mot meg, den ene trekker en pistol og peker den mot hodet mitt. Jeg er ikke Vidar Våg. Jeg er bare Jørgen og nå kjenner jeg at det sildrer varmt ned langs låret mitt. Mannen med pistolen har rød t-skjorte og utvidede pupiller. Han stikker ansiktet sitt helt oppi mitt. Ånden hans lukter surt, og tennene er råtne. Han tar gaffelen fra meg og kaster den i veggen. Han snakker fort og veldig høyt. Skjærende stemme.

-Nå du høre på meg. Veldig viktig. Ja? Han stirrer på meg, dytter hodet mitt med pistolen. Jeg nikker.

-Din kone skylde oss penger. Masse penger. Du skal gi oss de penger.

-Jeg har ikke-

Pistolskjeftet treffer meg rett i tinningen. Smerten eksploderer og borrer seg dypt inn i skallen. Jeg kniper øynene sammen, holder hendene opp foran ansiktet.

-Vi ta kona og ungene. Du gi oss penger om tre dager. Du ikke gi oss penger, familien din dø. Først kona, og så ungene. Ringer du politiet, familien din dø.

Forstår du?

Jeg nikker. Han slår meg en gang til med pistolskjeftet før han går, og synet mitt svartner. Først når jeg hører at døra slår igjen, og det er stille i leiligheten, tør jeg puste. Buksa mi er våt og hendene skjelver. Alt skjelver. Jeg har gåsehud og ståpels. Tennene skrangler. Øynene renner. Det tar noen timer før skjelvinga gir seg. Jeg spiser middagen min. Den er kald. Jeg tar av meg buksa og bokseren. De stinker. Jeg plukker opp telefonen og taster inn tre siffer. Det ringer. En kvinnestemme svarer.

-Dette er Jørgen Våg som ringer. Kona og ungene har nettopp blitt kidnappet av en gjeng bevæpnede kinesere. De truer med å drepe oss. Jeg bor i Ankerveien 15.

Jeg legger på. Slipper mobilen ned på pulten. Stirrer på dataskjermen. Alle de interessante heltene sliter med traumer. Hva er vel mer traumatisk enn at hele familien blir drept? Uansett hva som blir utfallet av denne situasjonen, kommer jeg til å bli skutt i lysken av en kinesisk gangster, og bli impotent som følge av det. Det gjør seg bra på et bokomslag.

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost