Fortellinger.netNoveller

Fortellinger.net


Arthur

Av Thomas Strømstad, 25.05.2006

Ferja fra Arran til Ardrossan var i ferd med å gjøre sin femte entre for dagen. På en flott sensommerdag som dette, var det alltid mange turister i avgangshallen. Arran er en av de store severdighetene på den skotske vestkysten. Arthur Mc Crane gjorde seg klar til å ta i mot de nye passasjerene. For siste gang i dag skulle han sjekke om alle amerikanerne, japanerne, nederlenderne, nordmennene og alle andre formuende turister hadde gyldig billett.

"Ticket please. Thank you. Have a nice day!"

Disse ordene var mer eller mindre programmert inn i hodet hans, men selv etter 10 år i jobben følte han det som et privilegium å ta i mot nye besøkende, som ville se øya hele hans familie stammet fra. Som mange skotter var han stolt av sitt hjemland, i hvert fall oppdratt til å være det. Arthur var en jordnær person som trivdes med rutinene. Skjønt han ville ikke kalle hverdagene sine kjedelige. Under turistsesongen var det nok av morsomme folk å se på. Denne dagen var intet unntak. Spesielt la han merke til en fyr som gikk rundt i en nærmest Sherlock Holmes aktig kledning. Han stod ute på dekk og røkte pipe. Han smilte, og det kunne virke som om han stod snakket med seg selv. Et av de mer tradisjonelle innslagene, men like fullt like festlige, var kineseren som tok bilde av alt mulig. Han ba stadig vekk andre om ta bilde av ham selv. Arthur måtte smile av det hele.

Det var i grunnen bare fryd og gammen alt sammen, følte han. Turistene kom hit og fikk oppleve fin natur, ro og trivelige skotter. Han og hans sambygdinger fikk et grunnlag for å fortsatt bo på denne øya. Med andre ord: det var en god deal. Etter at båten hadde begynt på sin reise for siste gang denne dagen, satte Arthur seg i kafeen med en kaffe. Plutselig fikk han øye på den Sherlock Holmes aktige mannen. Han var mildt sagt dritings, og i det han skulle stille seg i køen foran baren, sjanglet han noen ganger frem og tilbake før han falt rett i bakken.

"Ffaaen." Det var mye trafikk foran baren, så Arthur tok raskt affære og gikk bort til ham. Fyren virket helt harmløs, ikke fyllikaktig i det hele tatt. Fordi man i sånne situasjoner skulle sørge for at ting ble ordnet på en så diskré måte som mulig, tok Arthur et kraftig tak i ham og fikk han lempet rundt skuldrene sine. Fyren var ikke så stor, så det gikk greit å få ham bort til et ledig bord. "Fytterakkern, ble visst litt satt ut, jeg."

Arthur tenkte at det kunne være greit bare å la fyren sitte der en stund. Han hentet litt sterk kaffe til ham.

"Du er en engel du!" Arthur smilte. "Er ferdig på vakt, så når båten ankommer havna kommer jeg bort og ser til deg, ok?"

Mannen signaliserte med et svakt nikk at det var greit for ham. Han var ikke videre opptatt av hva som skjedde rundt ham virket det som. Han satte seg henslengt mot vinduet og falt raskt i sin salige søvn. Arthur gikk ned til utgangen for å lose folk ut i avgangshallen og etter at alle var ute gikk han tilbake til kafeen. Mannen satt og snorket. Arthur klappet han på skulderen to ganger før det ble liv i ham.

"Ehe hvor er jeg?"

"Du er på ferja fra Ardrossan til Arran"

"heh, er jeg i Skottland?"

"Ja, du er nok det" Arthur måtte smile litt.

"Hvordan kom jeg hit da?"

"Hvor er du fra?"

"London , så vidt jeg vet."

"Ja nå er du i hvert fall på Arran, en øy vest for Glasgow." Mannen begynte så smått å komme litt mer til seg selv. "Ja, jeg husker at jeg satte meg på toget til Glasgow elle noe sånt. Tok et tog derfra og her er jeg." Arthur betraktet mannen i det han prøvde å rette opp på skjorte som hang utenfor tweedbuksene.

"Stuart, Stuart Cromwell."

"Arthur McCrane"

"Så Stuart Cromwell, har du med deg noe bagasje?"

"Bare mitt eget fordervede legeme og såre sjel. Alt annet jeg har av bagasje vil jeg helst glemme."

Mannen var tydeligvis egentlig en elegant og stilfull herre, men i løpet av noen timer hadde han gått inn i en forvandlingsprosess og blitt en kandidat for jobb som "Big issue selger", som er uteliggernes eget organ. Medynk og bitterheten skinte som den sterkeste sol fra hans ansikt. Arthur forstod at her var det en fyr som nok var ute og kjøre. "Så hva tenker du å gjøre nå?" "Vet ikke, hvordan kommer jeg meg til Glasgow?" "Da må du ta båten over til fastlandet og så ta toget til Glasgow eventuelt dra til Prestwick og ta flyet derfra, men i kveld kan det bli vanskelig ettersom det ikke går noen flere båter." "Ja, ja samme det, det er ingen hastverk for å si det sånn."

Han lo med et snev av selvironi. Uten å tenke seg noe om, kom det fra Arthur: "Du kan gjerne ligge over hos meg. Jeg har et ekstra rom du kan låne."

"Ok, hvis jeg ikke er til bry."

"Neida, bare hyggelig om noen kan bruke gjesterommet, ganske sjelden det blir brukt."

Bilen til Arthur, en landrover stod på kaia og Arthur og Stuart satte seg inn i den." "Stilig, gammel?" "1954, den tilhørte Høylandsregimentet i hæren før faren min kjøpte den. Går fortsatt som ei kule." Stuart så seg litt rundt for å betrakte inventaret i bilen. "Du har tatt godt vare på den ser jeg?" "Ja den har blitt min baby, kan du si "Arthur lo litt og Stuart smilte tilbake.

"Så hvor på denne vakre øye bor du?"

"Et stykke opp i fjellheimen."

"Det er vakkert her."

Arthur kunne ikke legge skjul på at han var enig. Arran regnes av mange som en av Skottlands vakreste områder, ikke minst pågrunn av de store variasjonene.

"Du vet dette er Storbritannia i miniatyr. Her har du fjell, hav, lavlandslandskap, åser og skog." Stuart betraktet forandringen i landskapet og selv om han ikke virket som verdens lykkeligste virket det som om han var i stand til å nyte synet av den flotte naturen. Omsider kom de frem til Stuarts hus, et lite og trivelig steinhus nederst i fjellskråningen. Arthur viste Stuart rommet han skulle sove i. Stuart virket nesten litt bortkommen da han tok i mot sengetøyet som Arthur hadde funnet frem til ham.

"Hvis du har lyst på en dusj er badet i andre etasje."

Stuart kunne ikke benekte at det kunne være en god ide å få dusjet av seg litt fyllelukt og gikk rett på badet. Arthur satte på litt kaffe og tinet opp noen scones om moren hans hadde bakt. Da Stuart kom inn i stua igjen satt Arthur klar med varme Scones, ekte smør, syltetøy og te.

"Det er ikke stort, men tenkte det kunne smake med litt te og noe å putte i munnen nå."

Stuart satte seg ned og forsynte seg med en Scones, mens Arthur skjenket vann i koppen hans. "Hvordan er formen." "Jo da, din sterke kaffe og en dusj gjorde saken."

"Ja, du var ganske fortapt der foran baren", kom det litt leende fra Arthur. "Ja, jeg var vel det og er vel fortsatt ganske fortapt i grunn."

"Så hvorfor endte en mann fra London opp full på en båt til Arran?"

"Lang historie, men for så si det sånn, det har vært et lite et helvete. Arthur smurte smør på Scones stykket mens han gløttet bort på Stuart og sa: "Og så endte du opp her?" "Jeg kunne ha endt opp på Orknøyene, Danmark eller i Normandie for den saks skyld.

"Jeg måtte bare vekk fra denne metropolen som alle elsker, nemlig London.

"Ja vel?"

"Kaos og atter Kaos. Hvis du ikke har noe i mot det så snakker vi heller om det i morgen." "Ok." "Tror jeg vil sove nå, føler meg ganske skutt."

Arthur hadde tenkt å by på en liten Whisky før de gikk til sengs, men det var sikkert ikke noe dårlig alternativ å heller gå til køys. Han var ganske trett selv. Arthur hadde fri i helga så de hadde nok av tid å snakke sammen hvis Stuart skulle ønske det.

Stuart falt raskt i søvn og da han våknet sånn rundt åtte neste morgen følte han seg ganske uthvilt og han forsynte seg rikelig av det deilige frokostbordet som Arthur hadde ordnet. Arthur hadde vartet opp med en skikkelig skotsk forkost, pølse, tomater, blodpølse og bacon. "Så hvordan er formen?" "Jo bedre enn i går." "takk for at du strakte ut en hånd", kom det leende fra Stuart. "I dag får jeg vel prøve å komme meg til Glasgow og dra tilbake til syndens by, London."

Ok, men kanskje du har lyst til å bli med en tur opp i heiene først. Litt skotsk fjelluft skader sikkert ikke." "Ok,men jeg har ikke noe turklær akkurat." "Det ordner vi." Arthur fant frem en gammel men solid vindjakke, et par velbrukte støvler og en ullgenser. Stuart tok på seg klærne og Arthur måtte le litt inni seg. Mannen som i går hadde stått og prediket med seg selv i tweeddressen og røkt pipe stod nå i velbrukte turklær og virket en smule forfjamset. De begynte å traske opp mot høylandsområdet. Arthur fortalte om områdets historikk, om de forskjellige plassene de passerte.

"Har Maria Stuart vært her? " kom det fra Stuart.

"Ikke så vidt jeg vet, hvordan det?", kom det leende fra Arthur.

"Trodde hun hadde vært. Var på ferie i Skottland noen somre med mor og far, og hver gang vi besøkte en severdighet, fikk vi den samme leksa om at hun og Bonnie Prince Charlie hadde ligget over bla bla."

"Ikke her så vidt jeg vet."

Stuart kunne også konstatere at ikke en enste kiltkledd fyr med dårlig sekkepipespill var å se i umiddelbar nærhet. Han begynte å merke at området behaget ham. Arthur sa ikke så mye, men han var flink til å formilde og han virket veldig harmonisk. "Så Arthur, har du bodd her hele livet?" "Ja så å si, skjønt jeg hadde et år i utlendighet."

"Å?"

Stuart var spent kunne det være at han hadde prøvd lykken i et land på kontinentet eller noe sånt.

"Ja, jeg bodde et år Ayr." Arthur satte i og le og Stuart skjønte at det var en fleip og satte i å le han og. Ayr lå bare noen mil unna, så Stuart skjønte at Arthur med "utlendighet" hadde en selvironisk vinkling på det.

"Er nok ikke den mest velkvalifiserte programleder for Lonely Planet."

"Hvis du skulle fortelle om vestkysten av Skottland så."

"Ja området her kjenner jeg godt og i-grunn så har jeg vel ikke savnet så mye annet. Skjønt jeg skulle gjerne ha opplevd Paris eller Roma. "Vært der?" Stuart hadde bodd i Paris og hatt uendelige opphold i Roma ved siden av andre metropoler som New York, Los Angelens. "Så hva var det du flyktet fra i London? Er du lei av London er du lei av livet har jeg hørt noen si."

"Vel, for bare noen måneder siden hadde jeg vel ha sagt det samme, men ting gikk lit av spor for å si det på den måten. "Har du hørt om filmer som "Tony's zoo"? "Milford's street?"

"Ja visst, hvordan det?"

"Du snakker med mannen som har regissert dem."

Nå kom Arthur på at han hadde jo hørt om mannen, til og med sett intervjue av ham på tv.

"Jøss, ja det må jeg si."

"Jeg var Stuart Cromwell, en av de vellykkede, flere tv-suksesser pluss en og annen prisbelønt Channel four produsert film."

"Er, eller var du samm-"

"Ja jeg var sammen med Dorothy Spalding ja, etter å ha vært sammen med Sizy Jones, Ashley Brighton og diverse andre West end "berter" "Så hvorfor ender du opp dritings på en passasjerferge i Skottland?" "Vel, etter at Milfords'street rundet av i fjor bestemte jeg meg for å satse på et helt ny prosjekt. En ny hverdagsserie med handling fra et Apotek. Du vet det er jo så populært i disse dager med alle disse seriene fra en eller annen arbeidsplass The office "The Doctors" etc En ny drankserie laget av Stuart Cromwell måtte vel være tingen tenkte. BBC tente på ideen og vi satte i gang. Jeg spyttet inn en hel masse penger og vi hentet prominente skuespillere fra alle kanter. Det var nære på at Michael Caine skulle ha en gjesterolle, men han kunne ikke. I fjor begynte BBC å sende serien i beste sendetid, men etter bare noen uker ble den tatt av. Det ble en flopp uten like og masse omtalt."

Arthur kunne medgi at han husket en del skriverier om det. Stuart hadde satset enorme summer, man kan vel si at hans selvsikkerhet hadde nådd nye og uvante høyder. Det hele endte med økonomisk ruin, konkurs og rettstvister med samarbeidspartnere.

"Og selvfølgelig begynte forholdet mitt til Dorothy Spalding å skrante. Det tok ikke lang tid før hun fant seg en yngre og lovende teaterskuespiller. De siste månedene har vært mildt sagt kaotiske og turbulente. Jeg har prøvd å skape noen nye prosjekter, jobbet litt som manusforfatter for små prosjekter, men ting har bare blitt verre. Det ene flyktige kjærlighteforholdet etter det andre avløste hverandre, gjeldsoppgjørene stormet inn i livet mitt som de verste dødeskavdroner. Alkohol, rot og faenskap. I går orket jeg rett og slett ikke mer, jeg fikk ikke puste og dro rett på Victoria station, kjøpte meg seks bokser med øl og satte meg på toget til Glasgow. Visste ikke hva eller hvor jeg ville , bare at jeg måtte vekk. Da jeg kom til Glasgow godt brisen satte meg på et nytt tog og endte opp på båten din og her er jeg ute i det fredfulle skotske landskap med deg."

Stuart måtte le litt.

"Så hva tenker du å gjøre nå da?" "Hakke peiling! Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg?"

Så kom det ut av Arthur: "Vel, hvis du har lyst så kan du jo gjerne bli her noen dager og roe ned litt. Skulle ikke være noe problem det."

Først nølte Stuart litt, men så sa han bare "Ok, hvis det er ok for deg så." Hva hadde han å tape i grunn. Litt stille og vakker skotsk landsbyliv kunne vel ikke skade en skadeskutt og forfallen tv legende fra storbyjungelen kunne vel ikke skade tenkte han.

Etter at de hadde gått en lang tur bar det hjem til middag. Arthur vartete opp med haggis og øl. De ble sittende lenge og kose seg mens praten gikk livlig for seg.

"Så, Arthur, hva med deg? Har det vært noen piker i ditt liv?"

"Vel, det har jo vært noen få. Bodde sammen med ei, men det tok slutt?"

"Hva hendte?"

"Vel, det vare ei jeg hadde kjent lenge, vi ble bare sammen og bodde sammen i to år. Hun flyttet til Edinburgh og så ble det bare slutt. Ikke noe dramatikk i det hele tatt."

Stuart så på ham og smilte i det han sa: "Ja, ja sånt skjer jo."

"Men det var.." Arthur dro litt på det.

"Hva var?"

"Jo det var faktisk en jente en gang i tiden som jeg likte veldig godt."

Arthur smilte litt vemodig." Hun het Laura og kom herfra. Hun var utrolig søt. Ekte og masse utstråling. Vi ble kjærester da vi begge var 18. Det var sommeren 86. Alt var fantastisk. Jeg hadde aldri og har siden aldri vært så forelsket. Vi var sammen hele sommeren. På høsten dro hun til Glasgow for å studere mens jeg ble igjen her for å jobbe som lærergutt på ferja. I begynnelsen fikk jeg masse brev fra henne og besøkte henne noen ganger i Glasgow. Etter hvert begynte imidlertid brevene å bli sjeldnere og sjeldnere og da vi møttes var det akkurat som et tynt lag med kulde hadde lagt seg mellom oss. Jeg var fortsatt like glad i henne og da hun kom hjem til jul stod jeg og ventet på henne på kaia med et stort hjerte hvor det stod "Welcome back my biggest love! "Vet du hva hun gjorde? Hun kom bort til meg og sa at jeg gjorde henne flau. Jeg skjønte det der og da Hun hadde truffet en annen. Hun hadde truffet en jus student fra Edinburgh.

"Jeg er lei for det Arthur, men jeg er forelsket i ham! var det eneste hun hadde å si."

"Tenker du på henne fortsatt?"

"Ikke så ofte. Har på en måte gjemt henne vekk. Jeg er jo bare en enkel ferjemann som har blitt på det samme stedet. Laura kunne aldri ha blitt noe lykkelig med meg. Hun måtte ut i verden. Treffe nye folk og gjøre karriere. Sånn er det jo bare."

Stuart betraktet lenge blikket til Arthur. Instinktivt følte han både at dette var en fin stund men han merket også at han følte noe han ikke hadde følt på lenge: inderlighet.

Stuart så seg rundt i stua. Alle svart hvitt bildene av diverse båter, lampene fra 60 tallet og møblene fra enda tidligere år fikk ham til å smile.

"Har du opplevd den store kjærligheten da?", kom det fra Arthur. Stuart Cromwell som hadde hatt et flersifret antall forhold med den ene celebriteten etter den andre. En mann som hadde vært avbildet i Cosmpolitan, The Sun etc med den ene skjønnheten etter den andre satt i et lite steinhus på den forblåste skotske vestkysten og fikk et spørsmål han ikke hadde reflektert over på mange mange år, av en sindig mann i en gammel strikkegenser.

"Sue!"

"Hæh?"

"Hun het Sue."

"Vi gikk sammen første året på universitetet. Hun var så skjønn med sitt lange lyse hår og smilende grønne øyne. Vi ble sammen og dro på interrail sammen. Vi stod og klinte ved Triumfbuen i Paris, Petersplassen i Roma og vi hadde hemningsløs sex i en bakgate i Napoli."

"Hva skjedde?"

"Hun ble sammen med en tredjeårestudent." "Vet du, det var da jeg begynte å skrive. I ren selvmedlidenhet skrev jeg en parodi på Romeo og Julie som gjorde stor suksess på studentrevyen. Egentlig var det bare en måte å få fjerne mine innerste lengsler på, ved å latterliggjøre dem. Mens du forsonte deg med at du var en traust og enkel fyr som bare må innse at du ikke kan føle annet enn savn etter den rette , valgte jeg å pakke det inn i tilsynelatende selvironisk og humoristsikk satire." Stuart tok en slurk av ølboksen før han sa:" Livet er faen meg så merkelig!" "Her sitter vi du og jeg innrømmer at kjærligheten brant oss noe forferdelig for mange år siden."

Arthur lo litt og Stuart begynte å le han også.

"Vel, nå tror jeg faktisk at jeg trenger å få meg litt søvn, skal på jobben i morgen vet du, men du kan jo bare sitte oppe litt du."

Stuart følte ikke for å legge seg ennå, han syntes det var deilig å bare sitte og filosofere litt.

"Bare føl deg som hjemme og forsyn deg fra kjøleskapet i morgen. Jeg setter av litt frokost til deg."

"Takk Arthur, sees i morgen kveld da!" Stuart ble sittende i stolen noen timer og mens han nøt noen glass med Single malt. Han visste ikke helt hva han følte men han følte seg faktisk ganske ok. Etter hvert han at han ville legge seg slik at morgendagen ikke ble tilbrakt i bakrus på sofaen.

Arthur var som alltid oppe klokken halv seks og etter en skikkelig frokost bar det ned til kaia og ferja med alle turistene. Stuart stod opp i ti tiden og tok seg en lang forkost før han bestemte seg for å ta en tur ut. Han gikk en kort tur før han kom tilbake. Han slo seg ned på sofaen og leste avisene som lå på bordet. Det var en lokalavis og en The Independent. Så den enkle sjelen leste Independent ja. Da han kom til kultursiden la han merke til en spalte som hadde flere understrekninger gjort av kulepenn. Det var oversikten over BBC classics. Punktene som var understreket var tidspunktene for en serie om den tyske komponisten Richard Wagner. Arthur var tydeligvis Wagner fan. Etter å ha gjort seg ferdig med avisene gikk han litt rastløs rundt omkring. Han tok en kikk på bokhylla. En av bøkene var om den skotske vestkysten, en stor billedbok. Da han dro den ut oppdaget han noe hvitt som kunne skimtes ved siden av der boka hadde stått. Han dro litt i det og det viste seg at det var en bunke med papir. Han snudde på det og på forsiden kunne han lese." Da losmannen dro til byen" Det var et manus til en bok!

Arbeidsdagen var omsider over og Arthur mønstret av, sliten men fornøyd. Da han kom inn i stua oppdaget han at bordet var dekket på med pentallerkner, vinglass og sølv bestikk. Han var mildt sagt forfjamset. Stuart trådte ut av kjøkkenet iført forkle og med et stort smil. "God dag min herre!"

"Jøss!"

"Tenkte jeg skulle sørge for en helaften som en takk for din gjestfrihet"

"Du burde da ikk-"

"Vil ikke høre. Sett deg ned!" Arthur satte seg ned og han måtte medgi at det så virkelig innbydende ut det hele, både tildekningen og retten som kom på bordet. Stuart hadde vel kommet i bedre humør og ville sikkert markere det. Arthur hadde ikke noe i mot å henge seg på og mens de satt og gasset i seg den innidske retten skravlet Stuart om alt. Han minnet om husfrua som var overbegeistret for at herren i huset var kommet hjem. Humøret hans var så strålende at Arthur faktisk lurte på om han var dritings igjen, men nei han var ikke det. Dessuten kunne han vel ha knapt klart å lage et sånt måltid i beruset tilstand.

"Hatt en fin dag?"

"Jo da, som vanlig", kom det fra Arthur.

"Du da?"

"Jo, jeg har gått en tur, lest, lest masse faktisk" Stuart blunket med øyet da han sa det siste. Arthur ble litt forvirret.

"Liker du Wagner?"

"Så du har lest i avisa?"

"Ja, he he! Wagner er jo ikke dum."

"Nei, det er noe ved ham."

"Så du er en enkel og traust mann du Arthur?"

Tonen i spørsmålet hadde en sterk klang av lunefullhet i seg. Akkurat som om Stuart anklaget ham for å ha ljuget eller å ha holdt noe tilbake.

"Hvorfor spør du om det?"

"Stille vann har dypest bunn vet du, og dette er sannelig noe av det dypeste jeg har sett."

Stuart tok det avgjørende steg og dro frem manusheftet.

"Hva i..?"

"Så så, det falt ut av hylla da jeg skulle lese boka om den skotske vestkysten."

"Ja for det lå bare godt innefor der boka lå."

"Ok da, jeg lot meg friste."

Arthur var tydeligvis irritert , men ikke så veldig og han var snarere litt mildere oppgitt enn sint.

"Det er da ikke noe å lese."

"Jeg leste det ut på fire timer, ikke fordi det var lettlest men fordi jeg ikke kunne legge det fra meg."

"Ja ja, var du full da du leste det?"

"Lukter det fyll av meg kanskje?" Stuart var veldig klar i blikket da han sa: "Dette er genialt Arthur!" Nå visste jo Arthur at Stuart var en fallert og noget ustabil tv-serie regissør så det var ikke godt å si hvordan det var med hans kunstnerisk dømmekraft om dagen, men han måtte medgi at det føltes litt ok at noen hadde lest det og ikke syntes det var for ille.

"Ok, takk da, men det er ikke store greiene da."

"Synes du ikke det?" "Hva fikk deg til å skrive det?

"Vet ikke helt, det bare kom frem og så kludret jeg det ned."

"Synes du ikke at andre bør få ta del i det?"

"Herregud, du som jobber med kultureliten, bør vel se at det ikke er de rare greiene. Det er skrevet av en enkel sjømann fra ei lita øy langt fra metropolen du kommer fra, og han er fornøyd med livet sånn som det er nå."

"Har ikke kritisert livet du lever du på, men at du er enkel eller at det er riktig at ikke andre skal få ta del i det er jeg ikke enig i."

"Stuart, jeg skjønner at du mener vel, men kan vi slutte og snakke om dette? Jeg har ikke noe lyst til å gjøre noe mer ut av det, ok"

"Ok, men kan du ikke i det minste bare tenke litt over det noen dager da?"

Mest for å slippe å høre noe mer om det sa Arthur at han skulle tenke på det. Stuart ville sikkert glemme det hele og så var de ferdig med den saken. "Men takk for at du synes den var verdt å lese da." Stuart løftet glasset og signaliserte at han ville skåle.

Resten av kvelden ble de sittende og snakke om løst og fast. Arthur merket seg at Stuart smilte hele tiden og at han hadde en ro over seg. Kontrasten til den fulle mannen som lå hjelpesløs foran baren på ferja var slående. Han virket mer som en selvsikker filmmann nå, men han overdrev ikke på noen måte, han var mer som en liten blid guttunge som var fascinert av alt det som var rundt ham.

"Du Arthur, å være her har vært fantastisk og jeg har lyst til å komme tilbake så fort jeg kan, men jeg tror jeg får komme meg ned til London for å ordne opp i alt spetakkelen." Det kom litt overraskende på Arthur og med en gang følte han nesten litt dårlig samvittighet for at han hadde vært så avvisende overfor Stuart når det gjaldt manuset.

"Du jeg mente ikke å være negativ i sted."

"Nei, nei, jeg føler bare at jeg nå er rustet til å dra ned og prøve å ordne opp. Jeg kommer snart tilbake." Det fikk Arthur til å slå seg til ro med at det ikke hadde noe med hans avvisning å gjøre.

Neste dag fulgte Stuart Arthur på ferden over til Ardrossan hvor ferja anløp fastlandet. Deretter tok han toget til Glasgow og derfra flyet til London. Arthur fortsatte i daglige tilværelse som ferjemann og syntes alt var greit, men han merket at han savnet sin nye venn fra London. Han hadde vært et friskt og interessant innslag i hverdagen og uten at han var helt klar over det hadde han kanskje fått ham til å tenke litt annerledes om seg selv. Noen dager etter at Stuart var dratt fikk han lyst til å kikke på manuset sitt. Han gikk i hylla for å finne det, men ikke noe manus var å se. Kunne han ha lagt det noe annet sted tro? Han lette over hele huset men det var søkk borte. Vel, vel det lå sikkert et eller sted, det dukket sikkert opp en dag. Tanken på å gjøre noe mer med det ble fort borte i hverdagens små og store trivialiteter.

En dag tre uker senere var Arthur ferdig med nok en dag på ferja og da han gikk i postkassa for å sjekke om det var noe post var det ikke overraskende både regninger og reklame, men det var også et brev stemplet i London. Det var sjelden han fikk noe brev fra London og i hvert fall ikke med håndskrift på. "Aha!", det var sikkert fra Stuart tenkte han. Han satte seg ned i sofaen for å lese og etter hvert som han leste plantet det seg et sjokk i ham. Det lød bla som følger.

Kjære Arthur Mc Crane

Vi takker for ditt manus. Etter å ha lest igjennom ditt manus må jeg bare si en ting: Du har et uomtvistelig stort talent. Historien din er preget av et usedvanlig levende språk, du har en stor innlevelsesevne, fortellingen og dens karakterer har stor troverdighet. Jeg nøt å lese din skildring og mener at den absolutt bør utgis. Vi ønsker derfor å gi den ut og håper at du vil være interessert i å skrive kontrakt med oss. Håper at du vil ta kontakt snarest mulig.

Med vennlig hilsen,
Jill Murray, Forlagsredaktør Strongman forlag.

Arthur leste brevet to tre ganger før han måpende sa til seg selv: "Strongman forlag!"

Han reiste seg og gjentok et titalls ganger rolig "Strongamn!"

Etter å ha summet seg forstod han alt sammen: Stuarts beslutning om å dra til London, manuset som ikke var å finne.

"Den luringen!" tenkte han. Han gikk bort til telefonen, fant frem telefonboka og fant Stuarts nummer.

"Stuart Cromwell!"

"Hei Stuart, kjenner du igjen meg?"

"Arthur, hei hvordan går det?"

"Jo, alt er som normalt vet du!"

"Ok, det høres bra ut"

"Med deg da?"

"Jo, fortsatt mye å ordne opp i, men har fått tak i en økonomisk rådgiver som kan være til stor hjelp."

Stuart hørtes litt betenkt ut "Ehe, skjedd noe spennende i det siste."

Arthur følte at han hadde overtaket. "Nja, ikke så mye."

Stuart var litt taus. "Men," han dro litt på det før han fortsatt; "men så bra da." Arthur hadde hørt ham mer overbevisende før.

"Du Stuart, du vet det manuset mitt."

"Ja?"

"Jeg finner det ikke og du husker ikke tilfeldigvis hvor jeg la det?"

"Neei, har du sett etter over alt da?"

"Ja, faktisk. Vel, vel jeg har vel lagt det på et godt sted og glemt det."

"Ja sikkert." kom det fra en en litt usikker Stuart.

"Jeg glemmer visst mye om dagen, har til og med tydeligvis glemt at jeg har sendt det til Strongman forlag."

Stuart skjønte omsider at Arthur hadde lurt ham, og han sluttet seg til spøkingen med å si "Ja, og har du fått noe svar?"

"Ja, ble refusert"

"Hvaa!"

Arthur lo og sa "Fleipa!", og tilføyde: "Stuart, din sleiping!"

"Hva sa de da?", kom det utålmodig fra Stuart.

Arthur siterte brevets innhold og Stuart begynte å hyle.

"Hva var det jeg sa?" Arthur visste ikke helt hva han skulle føle. Det var bare så merkelig alt sammen. Han var antatt hos et av landets store forlag. Hans lille beskjedne historie om sin egen onkel. Han kunne rett og slett ikke fatte det. Stuart på sin side var glad som en guttunge som hadde fått fri adgang til leketøysbutikken. "Fantastisk Arthur, fantastisk!"

Med en gang føltes det nesten litt skremmende alt sammen. Den store kultureliten hadde invadert hans fredelige tilværelse.

"Ringer du i dag da Arthur?"

Først nølte han litt, men så sa han: "Ja, jeg får vel gjøre det."

"Ok, da snakkes vi senere i dag." Arthur var nesten litt småskjelven da han slo nummeret.

"Jill Murray!"

"ja, det er Arthur Mc Crane her.."

"Å, hei. Du har fått brevet?"

"ja, det var litt av en sjokk."

Jill Murray var vennligheten selv. Sikkert en tøff karrierekvinne men det var noe tiltalende vennlig over henne. Hennes begeistring over boken var opplagt ekte og hun skjulte ikke sin iver etter å få den utgitt.

"Så, Mr Mc Crane, hva sier du? Vil du komme ned til London eller vil du at jeg kommer opp til deg?"

Før Arthur hadde fått tenkt seg om, kom det kjapt fra Jill Murray: "Forresten, jeg er av skotsk avstamming på begge sider, men har ikke vært i Skottland på lenge og dessuten jeg kunne tenke meg å se stedte romanen har sin handling fra."

Det var i grunn greit for Arthur, skjønt han ville sikkert føle litt prestasjonsangst når den urbane forlagsredaktør ville ankomme hans beskjedne ungkarshus. Men, men da var han i hvert fall i sitt hjemmiljø.

Jill kom to til Arran to dager senere. Arthur ventet på henne ved kaia.

Håret var rødbrunt, øynene var brune og hun var iført klær som matchet hennes naturlige flotte farger. Hun var ikke direkte vakker, men søt og elegant var hun.

"Er det Mrs. Murray?"

Hun smilte, "Ja, og du er Arthur?" De bestemte sg for å dra opp til Arthurs hus. Arthur satte på kaffe og ferdigkjøpt kake. Først begynte de å snakke om trivielle ting, som f.eks at Jill var heldig som hadde solskinnsvær på sin første tur til Arran. Han følte seg litt usikker til å begynne med, han var ikke helt vant til omstendigheter som dette, en urban og stilig kvinne i hans stue det var noe nytt ja. Han følte seg i grunn ganske utilpass. De første minuttene hadde han bare tanke for at dette snart måtte være over. De ville bli enige om en kontrakt, hun fikk hans ur og så dro hun tilbake til storbyjungelen og han ville høre fra henne når boken ble utgitt.

Jill Murray var helt opplagt begeistret for manuset til Arthur og hun gravde og spurte. Arthur hadde skrevet det for flere måneder siden og hadde faktisk glemt litt hvorfor han skrev det. Jill på sin hadde tydeligvis latt seg treffe av Arthurs skildring av en ensom mann som plutselig en dag reiste inn til storbyen og gjorde ting han ikke hadde vært i nærheten av å tenke tanken på å gjøre før.

Når Jill brakte det på bane, var det ganske merkelig å høre om sin egen skildring av en person som plutselig en dag brøt opp fra en trygg tilværelse og til og med lot seg oppvarte av Glasgows profesjonelle gledespiker. Hadde han virkelig skrevet dette? At to trendy kulturpersoner fra det liberale og skruppelløse London falt for manuset kunne han kanskje forstå. De likte sånt der nede i storbyjungelen. Puling, sjelevrenging og fordervede sjeler. Lenge satt han og tenkte at det ville være helt uakseptabelt å la dekadente forleggere få trykke noe han egentlig bare ville gjemme inni i hylla. Ok, han hadde i sene stunder fabulert litt over en menneskeskjebne og fått seg til å skrive en historie om en mann som utfordret sin trygge eksistens, men at det skulle bli kjent for lokalbefolkningen hva han hadde skrevet, det virket meget skremmende.

Vendepunktet kom da Jill med en mild røst sa: "Dette er en historie som må fortelles til andre." Arthur visste ikke helt hvorfor men hennes tonefall fikk ham til vende om helt i sin tankegang.

"Ja, la dem få høre historien," tenkte han i sitt indre.

Noen måneder senere kunne man i britiske aviser lese: "Arthur Mc Crane fra Arran har debutert med en roman som forteller en historie som treffer både hjerte og sjel på en slik måte at man simpelthen aldri vil få den ut av hodet. Dens skildring av en menneskesjel som langt ute i livets vei bryter opp og gjør noe drastisk gjør at man for alltid vil være merket."

"Nå, hva synes du?" Stuart Cromwell forsynte seg rikelig av syltetøyglasset da han siterte fra avisen.

"Jo, det var sikkert ikke så dumt å få den på trykk, men du nå bør vi vel komme oss ut og slik at vi kommer oss opp i høyden."

Stuart smilte og så sa han. "Det høres ut som en god ide. La oss gå!"

Neste

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost