Beret
Av Tore Vaag, 22.12.2009
Herr O gikk alltid på en fast tur når han var hjemme hos foreldrene. Berg. En gammel, firebolt gård med eldgammel bosetning. Men nå bodde det ingen der lenger. Det var alltid like rart å se de gamle husene stå der og vite at de nå bare var sommerhus og knapt nok det. Da han var barn, var det bønder der. Og de var kraftige, arbeidsomme menn. Nå tittet husenes mørke vinduer sløvt ut over de halvt igjengrodde engene.
Bakenfor gårdene lå fjellet som hadde gitt gården navn. Stundom kom det varme øler ned fra fjellet, han husket varme høstkvelder da de som barn listet seg på epleslang om kveldene, hvordan fjellets mørke hvelving var som et varmt gap som pustet etter dem.
Nå var det en av disse merkelige høstettermiddagene som var så underlig varme. Han stoppet ved et gammelt gjerde for igjen å se på de gamle engene han så ofte hadde sett på som barn. Skjønt sett og sett. Barn så så lite. De registrerte det de trengte for å nå sine mål, ellers så de ikke. Av en eller annen grunn fylte synet av engene ham med et underlig vemod, og en sang kom inni ham, med underlige klanger han ikke visste fantes, nesten som klokkeringing og bjelleskramling.
Hva var det han drev med? Stå her og lalle seg bort i rare fantasier! Best å komme seg hjem til foreldrenes søndagskaffe.
Men hva i alle dager stod i svingen? Var det ikke en gammel dame? Hvor hadde hun kommet fra? Og så liten hun var! Og grå! Hvorfor stirret hun på ham?
Brått gikk det opp for Herr O at dette ansiktet ikke var nytt for ham. Han husket bestemors gamle album, der bildene fra gamle dager hadde fortrollet og formørket hans sinn. Bakerst i et av albumene var et bilde av gamle Beret. Beret Larsgården. Hun hadde hodet på en bakgrunn av høy og måtte ha vært en gammel husmannskone. Det var noe lidende i blikket hennes som aldri hadde forlatt ham, en skavank i hans sinn som alltid hadde dempet hans væremåte i en støyende, utagerende verden.
Den gamle konen vendte sitt gråe ansikt mot ham, lot opp sin munn og talte til ham: "Prøver du å finne styrke her på veien? Du må tro jeg har sett det usikre blikket ditt flakke rundt på veien her ofte. Du har aldri sett meg før, men jeg har sett deg. Jeg vet hvem du er, hvor du kommer fra, og jeg tror jeg vet hva du gjør her. Du ser alltid på de gamle engene, opp på fjellet og inn mot skogene bak her. Men blikket ditt er tomt, og jeg skal si deg hvorfor. Du søker røtter og styrke i det gamle barndomslandet, men her er det ingenting å finne. Alt bak, under og ved siden av deg her er gammel armod og håpløshet. Noen av oss, de mest bitre, kan ikke forlate dette landskapet. En vegg stenger for oss og de evige salene. Jeg har vandret her i mange år, og sett husene bli tomme. Før var det slike rare lys, blålige, som kom ut av husene. En etter en døde de gamle, og om vintrene er det helt dødt her, før det livner litt til om sommeren, og de blå lysene igjen kan skimtes i husene. Om vinteren er ensomheten fæl. Men jeg klarer ikke gi slipp på min døde smerte. Stundom ser jeg andre skikkelser på engene, døde, gjennomsiktige, de hvis lidelse holder dem igjen. Så du har ingenting å finne her, unge mann, annet enn det levende hatet og smerten til oss som er igjen. Gå herfra, reis til det stedet du bor, og finn ditt liv der. Her er ingenting å finne, bare en dunkel smerte som du aner noen ganger, og som vi ble pint med hele vårt fattige liv. Gå hjem til foreldrene dine nå, du har ikke noe her å hente. Jeg skal gå her alltid, og jeg må lide."
De siste setningene ble uttalt svakere, og det var som den gamle kvinnen ble en skygge som gradvis oppløste seg i kveldens stille vind. Herr O gikk rystet hjemover og tenkte på omrissene av kvinner han alltid så i byen, at de liksom ikke hadde ansikter. Akkurat som gamle Beret før hun forsvant.