Velg blant 8 bokklubber fra Tanum bokklubber og få gratis bøker og gaver!
Fortellinger.net – Noveller
Dagen da ilden kom
Av Tore Vaag, 25.11.2009
Solen var liksom svakere enn vanlig da den kastet sitt velsignede lys over bygden med de mange gårdene. De gamle været at noe ikke var som det skulle, og spurte de unge om månetider og solformørkelser. Da de ikke noe svar fikk, samlet de gamle seg om sin frokost og undret seg.
Så var det den forunderlige, nesten uvirkelige varme kom. Det var som solen hadde spilt dem et puss og liksom spart på kreftene for å gjekke folk med plutselig hete. Det var som vinduene varmeovner var, og undrende gikk mange av bygdens folk ut for å nyte en høstdag som syntes å være ualminnelig varm, varmere enn da de sedvanlige guster av fralandsvind velsignet bygden ved kystlandet om høsten.
Det var gamle Ola som merket det først. Himmelen var så unaturlig blå, og varmen var så uvirkelig til denne årstiden å være, i sine åtti år kunne han ikke huske noe slikt. Han kikket med det dimme blikk opp mot et hjørne av himmelen, og da var det som han så en stav der oppe, så borte igjen. Var det synet eller noe annet som narret ham?
Andre voksne satt ute med sine kaffekopper og stupiditeter. En ualminnelig latter spredte seg, som ventelig i en bygd som plutselig kaltes ut av en merkelig hete fra et annet sted.
Så var det gamle Ola liksom så staven bli større, som et ris eller noe, hvitglødende. Han prøvde å si noe, men stemmen sviktet ham, det kom ikke en gang en håshet ut av munnen på ham, den var igjenlukket av noe utenom ham selv. Han klarte heller ikke å røre seg og rope til de som satt på den andre enden av plattingen og koste seg med sin sløve drøs om bygdens siste skandaler.
Men han klarte å se at de begynte å røre på seg, se usikkert rundt seg ved den brusende lyd som så skremmende minte ham om hin natt da han mistet sin bror på sjøen. Stormnatten han hadde prøvd å glemme i sin unge kjærlighets favn, men som alltid hadde vært der, en reminisens fra den barndom som bygget opp hans enorme sinne.
Han så de andre røre sterkt på seg, og igjen kjente han sine egne lemmer bli frie og ufjetret. Da var de andre på plattingen borte, og han skjønte hvorfor ved å se på himmelen. Den enorme ildstaven gikk frem og tilbake, og det strålte en sånn utålelig hete fra den.
Ola stoppet der, forildet. Han kunne ikke lenger se de andre, rømt som de var, og forkullet benstøtte som han selv var. Hadde Ola gått opp på fjellet og vært i stand til å se langt, ville han sett mer. Han ville sett den enorme staven, som en hlauttein fra hedenold kaste offerild på bygden. Stavens ildkuler traff først husene, og menneskene sprang utover engene. Så vokste staven videre, forøket sin ildkraft, og folkene løp mot skogene som omringet grenden på alle kanter. Han ville sett mennesker fortvilet kaste seg ned under trær, mens hlautteinens sikre kuler tvettet deres synder bort med den blodfargede ildsmørje som trengte inn i og brente alle porer, håp og tanker.
Han ville sett sin gamle bygd gå opp i røk, og han ville sett at menneskene der ble til en hær av grå tussemennesker som skyggeaktig vandret rundt i bygden, mens andre folk, andre ætter, bygde nye hus på den lutrede jorden. Nye tuntre ville komme opp, og han og de andre ville til slutt bli sagnfigurer, de underlige vesenene som folk så i sine mest skremmende drømmer, eller når de var alene ute ved bygdens grenser i sene timer.